Angrep fra
Alle Kanter (2014)
- Tore Renberg
Lydbok lest av: Tore Renberg
Husker dere den gangen jeg bare stemte på Renberg til Bokbloggerprisen, serenerte hans gudbenådede lesetalent, skarring og dirtytalk, og ble så forbitret over at han ikke kom seg til kortliste og premieutdeling at jeg slaktet alle nominerte jeg gadd skrive om?
Nei?
Det var ifjor.
Etter jeg leste Vi Sees i Morgen.
Nå har jeg lest oppfølgeren
, og jeg vært på, hvorfor-er-ikke dette-obligatorisk?-rockeboklansering.
Tore er et mediageni.
Jeg, en hjernevasket groupie.
Tenk å slå sine pjalter sammen med en musiker man aldri får av hjernen. Bok med soundtrack. Bok med egen sang. Show med Knausgård, som faktisk var morsom. Imagine that. Han leste selv, med patos og aggresjon. Sinne og selvironi. Husker du den gangen(e) jeg sa at Renberg burde lese alle norske utgivelser? Nei?
Vel, Knausgård burde ha lest egne kamper. Alle seks.
Fremtiden ligger i performance art og pene omslag.
Se til Vigdis, hun har opptredd som forfatterHjorth i årevis.
I år kommer hun også på en close andreplass i min indre omslagskonkurranse.
Etter Hegazi Høyers Unnskyld. Lekre bøker.
Det er framtida. Med show og stil skal streaming bekjempes.
, hva var det Cora Sandel sa igjen?
- klovner på sirkus - ? I llllove it.
Llllove it!
Til tross for at Angrep.. ikke blåste samme vindtunnel gjennom hjerte som forgjengeren, varmet showet boka. 3t Knausgård/Renberg/Tønes på SentrumScene og jeg smiler fremdeles. En blanding av konsert, intervjuer, boklansering og mimring. Parodisk talkshow. Soo morsomt, varmt, smart og identifiserbart at jeg har hørt kontinuerlig på Tønes de siste 2 ukene.
Hver gang jeg hører Tønes, tenker jeg på Tore, så på Rudi, JanI og hvor forbaska de roter det til for seg selv. Shuffle. Cecilie. Repeat. Beverly
, og ufattelig irriterende Ricky.
Svart. Natt.
Groupiesladder fra gølvet.
Hun til høyre ga Tore sitt hjerte og revurderte sitt Knausgårdsyn.
Hun til venstre gikk hjem for å lese alle seks kampene - på nytt.
Hun i midten hører bare på Tønes.
- litt av en sjanse å få
, springe rundt levande -
Jeg hører selvfølgelig på Tønes
mens jeg skriver dette også.
7 hele album.
Det kommer til å bli mai skjønne milde
før jeg får dette ut av systemet.
Teksas - del 2.
Enern tok meg meg på senga - med storm.
Toern var ventet. Startet tregt. Gikk innimellom på tomgang. For lange samtaler. For mye Ricki, som igjen var alt for lik Rudi. Jeg hvinte ikke av fryd - og jeg spolte ikke tilbake. Ikke var den trist som forgjengeren heller. Mer irritasjon enn omsorg.
Fra sentrumscenen sa Renberg at boka ikke var like stramt strukturert som
Vi Sees i Morgen. Der alt var plassert med tyskerpresisjon, og både rekkefølge og kapittellengde var meningsbærende og signifikant. Angrep hadde av plottmessige årsaker ikke like stram inndeling - og kan - og framstår som mer tilfeldig og rotete. Muligens en av grunnene til at jeg følte at JanInge og vyene slet meg ut og Ricki dominerte hele boka med Rudi-light-pjattet sitt.
Første halvpart: En svart rotete snøball, som skyves med strev og møye opp, den brattbratte bakken. 2 sekunder pustepause på toppen. Før alt begynner å rulle.
Andre halvpart: Fortere. Fortere. Svartere. Svartere. Bedre og bedre.
, og nå tør jeg ikke engang tenke på hvordan det skal gå i bok3.
Handling? Direkte fortsettelse.
Livet i velferdnasjonen, i oljebyen Stavanger, medaljebaksida, syltet i forgangen populærkultur, der de skakkkjørte samler seg rundt kjøkkenbordet i JanInges forfalne villa. Tilhørighet. Samhandling. Prosjekt.
Samfunnskritikk og skjeve observasjoner varmt innhyllet i Rudis inspirerte, ufiltrerte ordflom og Jan Inges snusfornuftige indre monologer.
Spesifikt: Hillevåggjengen er ferdige som kriminelle. Cecilie er gravid og alt skal hvitvaskes. Flyttebyrået. Huset. Livet.
De må bare skaffe penger først. Mange penger.
Et klassisk siste opplegg. Det siste brekket.
Vi vet alle hvordan slikt ender.
Kollektivroman
, kalles det når det fokuseres på en gruppe mennesker istedet for enkeltindivider
, jeg tror det er favorittsjangeren min
, ikke innadvendt, ikke navlebeskuende, ikke selvbiografisk
, men rent oppspinn, røverhistorier, fantasi, eminent historiefortelling
, spredt over en hel by, et helt galleri
, og skikkelig godt håndverk.
, at ikke alle karakterene fortjener sidetallet sitt
, glemmer jeg hver gang jeg setter på Tønes.
Andre bøker er i øyeblikket glemt
Men, Tore
, den hunden du drepte i bok1, er det bare å innrømme var overilet.
Jeg lette med lupe etter den litterære nødvendigheten, og står fast på utilgiveligheten i å bygge spenning basert på potensielt mishandlede kjæledyr.
Plottpolitiet nekter.
Boka hos tanum.no
Min er lånt av en venn.
Den eneste bloggeren jeg kunne finne: BokbloggBerit
, avisomtalene får du lete opp selv.
Pic: Anders Minge
Synge kunne han og, - hoppe og danse
, og lese, selv om jeg plukket opp en aggressive nyanse i scenelesingen av Rudi
, som ikke er å finne i boka. Litt underlig, og skiftet stemningen nok til at regnbuebarnet Rudi plutselig hørtes farlig ut.
SynskeInga spår at dette var et frampek.
Rudi breaks bad, bok3.
Du hørte det her - først!