SENTRUMSLØPET 2015

Lite løpsrelatert men det bildet som mer enn noe annet beskriver ståa, livet og hva som egentlig har foregått i dalen siden sist = på rompa, med hund, i allergienga. De med fantasi kan forestille seg lommer fulle av sjokolade, ølvom, bok i fanget og hvesende pust.

Å ligge i grønne enger
, sløve i hotellsenger
, eller:




Lørdag sprang jeg Sentrumsløpet 2015.
For første gang vet jeg ikke helt hvordan jeg skal beskrive løpet.

Følelsen er litt uengasjert.
Akkurat som både trening og dokumentering har vært det siste året.
Jeg har løpt raskere Sentrumsløp - og jeg har løpt flere dårligere. I 2013 fløy jeg gjennom på autopilot, i 2012 tøyde jeg på hver fortauskant. Iår var jeg ikke helt til stede. Ikke engang her jeg sitter og skriver - og prøver å gjenkalle dominerende følelser og detaljer. Det er akkurat som det ikke angår meg, som om det ikke var jeg som løp. Som å trykke play, og være publikum.  .

Det rareste er at jeg hverken var grepet av svartsinn eller de programmessige panikknervene. Det var aldri snakk om å bryte eller gå. Det euforiske blogginnlegget fra 13, det om bein på autopilot og et løp fullt av nedoverbakker var i minne, og selv om jeg er skråsikker på at det var færre nedoverbakker iår, hadde jeg likevel kontroll over hjernen. Problemet var heller at hjernen hverken hadde kontroll over eller interesse for beina.


2 av oss sprang i splitter nye sko. Jeg beregner at det øverste bildet stjal et minutt fra lårene. Testing av 3 ulike skopar på løplabbetmølla stjal 2.  Da snakker vi tangering av pers. (sh)


Løpsregler:
De hellige: Minst mulig klær. Kjent og kjært utstyr.
Bare det at jeg, en time før løpet, lot meg overtale til å stikke bort på labbet og kjøpe nye sko, uten vekt og demping, - til å bruke i løpet, sier sitt om hvor fremmed avbalansert jeg var før start. Hvor lite investert jeg var i resultatet. Hørte på opphav og labbetmann, begge skjønt enige om at selv minimaldempede sko ville være som myk mose sammenliknet med mitt beste medbrakte par. Lambi.

De tok feil.
De var som trampoliner.
, som forklarer manglende beinkontroll under løpet
, og at jeg har 3 liktorner under tåballene på hver fot, som jeg aldri blir kvitt, og som har fått skylda for manglende kilometer. Vi må seriøst snakke om liktorner, senere - alt dere vet, alle kjerringråd, og kjemiske triks, i kommentarfeltet med det.

Muligens kan jeg også skylde lårproblematikken på de nye skoene.
T'is a stretch, men de gjorde ihvertfall at jeg sprang fortere nedover, dundret og spratt, men uten evne til å holde farten på flatene, stillestående i oppoverbakkene. Lårene. Det høyre var så stivt og syrnet etter slottsbakken, at det var kun en spenstige muskelbunt som sprang som innleid pepper for kjæreste/venninne?
 som holdt meg gående
 - litt til nå som blir det nedoverbakke - det går sååå bra 
- du er sååå flink - bare rundt svingen nå ......
, jeg subb, ehm, trippet nærmere, lot som han var min, helt til det uungåelige
- opp med farten - tempo i bakken - og jeg lot han gå.

Surrealistisk.  Jeg hadde faktisk et par øyeblikk der jeg følte at det gikk greit - men klokka fortalte at jeg såvidt løp over 9km/t - og blaff nedover der jeg følte jeg stod stille - og klokka viste over 13km/t. Det er ikke rart jeg har vondt i lårene.
Jeg sier det igjen - trampoliner.


Lunsjen aka Hansen i farta, og de lange køene fra lørdagens nummerhenting.
Ikke et eneste bilde av meg løpende er foreløpig å oppdrive - heldigvis.

Oppsummert:
Alt lå til rette, alt var perfekt.
Været - (herlig sur vind og yr)
Strekken i ryggen som har plaget og dopet meg ned siste uka (borte)
Hotellrommet, akkurat der vi ville (Munch)
Parkering, kun 10m fra hotellet (Sentrum)
Middagen, 5m fra parkeringa (Persisk)
, selv om jeg valgte feil (udelikat/usmakelig)

Og tida? - (30 +27).
, 2min negativ splitt, muligens kunne jeg løpt 5 til i samme fart
, eller det var det trodde til jeg stoppet og krampa tok høyrelåret.
 - 58,04 (garmintid: 56,58)


Usikker på hva jeg synes om årets løypeforandringer. En gressbakke, og mindre nedover på oppløpet. Positivt at man slapp løpe hele Karl Johan, men kjedelig at man ikke fikk mer nedoverhjelp i spurten.


Noe negativt?
Altså bortsett fra alle ekstrakiloene, allergien, årets manglende trening, oppvarminga jeg aldri tar alvorlig, og den nevnte middagen?

En eneste ting:
Alle de som gikk hånd i hånd og stengte veien den siste kilometern og gjorde at jeg flere ganger stupte fram som femilskongen. Med spisse albuer midt i mellom. Hadde det ikke vært for dere, latsabber  
- det er greit å gå - men må dere holde hender??
- hadde jeg sikkert landet på 57
, som ville vært mitt nestbeste Sentrumsløp ever.
, se der - helt likegyldig til resulatet er jeg altså ikke -
 - kanskje jeg bare skal melde meg på 2016 med engang -

Flere?