Everest (2016)
- Odd Harald Hauge
Kilde: Lesereks. fra Kaggeforlag
Kryss: 2/20 norsk 2016.
BBP16 nominering? det skal mye til.
Uenige bloggere: Anita og Tine.
Everest skulle egentlig være en del av årets kommende påskeinnlegg, som forøvrig kun handler om krim, seriekrim, svensk seriekrim. Men det ble for langt og da boka hverken er serieoppfølger eller svensk, og dessuten, i motsetning til mine øvrige påsketips - ny, ble det eget innlegg.
La oss kalle det en påsketeaser!
Skulle jeg ikke bli ferdig med svensken til påske
, eranbefalingene fra ifjor like aktuelle!
Mer thriller enn krim.
Det er sjelden jeg har hatt så lyst til å lese en norsk nyutgivelse.
Det er har mindre med Mount Everest å gjøre enn det har med A.S Byatt og 1001/Bookerboka Possession. Ei lag på lag på lag bok, der den røde tråden drukner i brev, journalinnføringer, tilbakeblikk, andres brev, dagbøker, akademiske rapporter, eldgamle bibliotekbøker, enda gamlere brev, seminarinnlegg, brev, brev, brev. 100s har tatt 1,5mnd.
Det har også med alle eventyrberetningene i Biosirkelen å gjøre:
Vi har blant annet lest Shackleton, Krakauer, Amundsen
, Scott, Uusma og Hjalmar Johansen
Trangen etter rett fram, synsvinkelbanalt og plottdrevet var så sterk at Everest var ferdiglest kun timer etter den var i hus. Jeg var klar.
Forberedt.
Målgruppen.
Skuffet!
Det er rimelig å forvente at en roman fra Mount Everest er mer spennende, mer helhetlig og overdrevet enn dokumentarer og biografier. Jeg vet det påstås at virkeligheten ofte overgår fiksjonen, men her har man alle muligheter til å gjøre noe storslagent. Bruke språket, fantasi og dikting. Hauge har vært på Everest (2007), han har skrevet utallige sakprosabøker, biografier, og han har skrevet romaner. Han burde ha klart å gjøre en roman om Everest mer spennende enn en hvilken som helst dokubiografi.
NB! Les Haruhis blogginnlegg om Into Thin Air
, og du forstår hvor jeg vil!
Han burde i det minste ha hatt et plott. En god historie.
Annet enn en gruppe mennesker, med ulik motivasjon, som skal bestige Everest, og gir blaffen i om de kommer seg ned.
Eller som det står på forlagssidene:
- Everest er en thriller om hva som driver mennesker til ekstreme handlinger, hvor ære og berømmelse blir viktigere enn å leve. - En setning som gjelder ALLE som vil opp på Mount Everest. Given den prosentvise sjansen og store sannsynligheten for at, akkurat DU, aldri kommer ned. Vil du opp - setter du ære og berømmelse høyere enn livet. Punktum. No fiction. Just life.
Noter i margen at jeg er verdens minst eventyrlystne person
, med null forståelse for ekstremsport.
Historien:
Hovedpersonen, fortelleren, er, den verdenskjente eventyreren, Martin.
Han har krysset poler og ørkener, men har høydeskrekk. Han lar seg likevel presse til fjellklatring pga en sponsorkontrakt med Audi. Han velger seg en ekspedisjon ledet av en klatrelegendarisk, og adelig, engelskmann. Andre deltakere er ei italiensk værdame. En amerikansk bankmann. Ei fjellgeit fra alpene. Ingen snakker sant om hvorfor de vil opp. Likevel har løgnene ingen betydning, annet enn å vise at trangen til å bestige verdens høyeste, og farligste fjell, kan ha mange årsaker. Shocker!
2/3 av boka dreier seg om akklimatisering.
Den siste tredelen opp og nedturen.
Alle tenkelige ting, som har skjedd før, skjer.
Ei gir blaffen i oksygen, ei seiler utenfor kanten, en klatrer for å dø på toppen
, en annen ekspedisjon blir begravd i ras, været er ustabilt, ehm kaldt, sherpaer risikerer egne liv
, noen har glemt pc-laderen, noen mister en vott, pengemangel...
Og uten å spoile avslører jeg at Martin kommer seg ned
, hvem skulle ellers, synsvinkelenkelt fortalt historien??
NB2: Nar jeg sier synsvinkelenkelt er det med lettelse, kronologikjærlighet
, og nesepek til parallellhistorieelskerne.
Pluss: Et snev av aktualitet
Jeg så nettopp en film om Red Bull
, hvor de ble beskyldt for å (indirekte) presse ekstremsportere til stadig farligere stunt, i reklameøyemed, der flere har dødd.
Jeg likte også forsøket på å problematisere forholdet/livet til sherpaene
Selv om det ble blekt og halvhjertet.
Jeg mistenker at sakprosaen Hauge faktisk har skrevet om Everest
, blant annet sammen med Cato Zahl Pedersen, er mer lesverdig
, og knapt å skille fra denne romanen. Noen som har lest?
Det jeg egentlig ønsker meg:
High drama, neglebitspennende
, trebindsverk med sherpaer i hovedrollen.
, fordi
Jeg foretrekker min fiksjon stranger than life
Bilde fra kagge.no
Kort oppsummert, er han en friskusjournalist, turned sydpolfarer, turned forfatter, og har skrevet både om Drillo, Orkla, samt flere uautoriserte biografier, før han i senere år har holdt seg til romansjangeren.
Slik gikk det da Hauge og Zahl Pedersen
prøvde seg på fjellet i 2007.