Fra dagens 2 timers.
Igår løp jeg 10km på mølle. 5,57/km
1km oppvarming + 0,2km gange + 9km +0,3km gange
Det skulle egentlig være 3-5km rolig sykejogg. Helsa er skrantende og den eneste grunnen til at jeg i det hele tatt befant meg på gymmen var at dette var ukas eneste mulighet for skyss.
Det er rart med det.
Vondt i halsen og hodet, kvalm og utilpass. Led og svettet meg igjennom bilturen. Skiftet i snegletempo, gåsehudskjelvende og svimmel. Brukte 10 procastinationminutter på å vikle løs høretelefonene og grue meg. Så klatret jeg opp på mølla.
1km oppvarming og deretter 1 til og 1 til og en til helt til 10
- der hver eneste var lettere enn den forrige og jeg kunne ha fortsatt hele dagen
, hadde ikke vært for kneet og bussen jeg måtte rekke.
Flyt og gladjogg.
Helt til jeg stoppet mølla og alt gikk rundt. I samme øyeblikk økta var ferdig var jeg igjen syk. Sjanglet som en sjøulk på land bort til tørkepapiret, krøp til badsstua og sutret sammenkrøpet på bussen.
Hele veien hjem.. Helt til inngangsdøra der dyret ventet med båndet i munnen.
4 hveteboller ned og på med boblebuksa.
2 timer og 2 skritt tilbake - dypt i skaresnøen.
Totalt 17km = 3 timer++. Er man egentlig syk når man kan holde på slik?
2 joggeturer (2 x 7km)
med hund langs traffikert vei.
Det var som han aldri gjort annet. Luntende ved min venstre side i jevn 6,30 fart, der vi ikke engang trengte å stoppe for passerende biler - hjalp kun å slakke farten og pølsebelønne sporadisk. Hvor ble gjetingen av? Det eneste problemet kom iform av en motgående labrador (han ikke fikk hilse på) som var så interessant at jeg måtte trekke han med makt opp langbakken.
Følte meg ekstremt sprek.
Begge dagene.
Jeg har lest at hundetrening - eller ihvertfall hundeierskap - som er mer det jeg driver med, opererer etter 1- skritt-fram-og-4-tilbake-metoden. Som vil si at når gode ting skjer er det bare å trekke pusten og se for seg uker med tilbakeslag.
Så jeg visste at jeg måtte betale for disse fantastiske løpeturene.
Daglig biting, rømming, rådyr/spøkelsesjakt, trekking, draing, rykking, masing, bjeffing og masseødeleggelse av seler og bånd.
Før han tar kvelden rundt åtte, klar for å sove til morgengry.
Men for en fantastisk følelse det var å få det til - selv om det var kortvarig
, og helt avhengig av at ingen hester/hunder har gått der forut.
Jeg trodde
jeg hadde et lass med turer å oppsummere, men nei, desember har ikke vært spesielt aktiv. Noen turer på mølle, et par ute og mange mange hviledager med kun snøkavende gåturer.Godt man reiser til midten på kombinert julekos og treningsleir
((og hundefri))
Dagens begredelige helsetilstand tilside:
Plutselig har det blitt greit, vanlig og null pes å løpe 10km+ på mølle.
En surrealistisk følelse som gjør meg like glad hver gang.
Nå skal jeg se Nissene på Låven.
Det er juletrefest.