The return of the joggeblogger
Lørdag løp jeg Sentrumsløpet 2017.
Jeg kom til mål. Offisiell tid 53.43.
27.36/26.06 = 1,5min negativ splitt
= tilsynelatende jevnt løp, siden siste halvpart er merkbart lettere..
Løpet arkiveres under fanen - personlig seier -.
Jeg er en komfortløper. Hater å bli sliten. Har ingen kontroll over viljen. Eller hodet. De gangene jeg har slumpet til å løpe fort, fortere, over evne, er det kun fordi dagen var god og sola borte. Ifjor feks, jeg fløyt gjennom på pur kos, i takt med musikken, og kunne fortsatt til dagen derpå. Samme følelsen i alle 'rekordløpene' mine. OM 2011. OM 2012.
Medaljebaksida.
OM 2014. Sentrumsløpet 2012.
Dårlige dager. Stive bein. Syre.Komplett kaos. Jeg går. Tøyer. Banner. Fikler med bh-stropper, spillelister. Svie. Syre. Jeg faller sammen. Knekker. Kravler. Gir fullstendig opp. Eneste grunnen til at jeg fortjener middag er at jeg faktisk kommer til mål.
Har ennå ikke brutt. Bank i bordet!!
Lørdagen var en sånn dag
Tynget av for heftig og krampeaktig opptrening etter sykdom/skade. Allerede halveis opp Slottsbakken var brytefaren overhengende. Høyre lår svei syretungt (som det har gjort i hele vår). Det nappet i leggene. Eneste håpet var at det ville gi seg hvis jeg slakket farten på toppen, eller gikk.....
La meg ta det kilometervis, fortidsposter viser at gode løp summeres i få avsnitt
, helvetesløpene, trenger detaljer.
Still deg i gruppe 2,sa faren min.
Der skulle han stå. Med tanke på hvor langt bak jeg stod ifjor, og hvor mye jeg knuffet, brøytet og klaget, adlød jeg, blindt. Toergruppa skal løpe rundt 50, sa faren min.
Jeg stilte meg bakerst. Han fremst.
Så går starten:
Svisj, svosj, svisj, svosj.
, og jeg er alene i bakken.
- 1km - 5.40
- 5.40?? Panikk. Ifjor med 2min raskere slutttid var tida. 5.50. I 2013, da jeg endte på 55, løp jeg Slottsbakken på 6.11. Disasterfart. Og jeg er alene. Hele gruppa føyk forbi. Låret er akutt syreangrepet. Et provoserende antall tilfeldige heiere, roper navnet mitt. Fordi jeg er den eneste i bakken. Jeg skjærer grimaser, og løfter finger'n
tommelen.Det viser seg i etterkant at toergruppa er for de som skal løpe på 44min. - 2km - 5.30
- Helt stille. Midt i en strøm av målbevisst fart. Syra har full kontroll. Venstre fot er ok, kun unormalt tung og sliten. Høyre har tatt kvelden. Prøver å riste og slå på låret mens jeg løper men det blir bare verre. Setter alt håp på nedoverbakkene. Muskelavslappende nedoverjogg er eneste mulighet. Det har virket før. Ikke denne gangen. Bakkene er for korte og bratte.
- 3km - 5.30
- Jeg gikk glipp av hele denne kilometern. Må ha blacket ut. Skritt for skritt. Lyktestolper. Et til og ett til. Et under at jeg ikke satte meg ned.
- 4km - 5.39
- Får en liten opptur da jeg ser 6km skiltet. 6km to go. Hjernen er så tåkete at jeg ikke skjønner skiltet før jeg krysser halveispasseringa. Halvveis? Folk kommer fremdeles i rivende fart bakfra. Det gjør de hele løpet. Enorm kontrast til OM ifjor da jeg startet så langt bak at jeg løp fortest av alle - hele veien. Selvtillittstup kontra frustrasjonsbrøyting..
- 5km - 5.14
- Ok, jeg foregrep, det er nå det er halvveis, og nedoverbakker, og håp. Innser plutselig at jeg har glemt musikken. Spillelista som jeg brukte en time på å sette sammen tidligere på dagen. Luket ut alt som er kjedelig. Ut av ørska og inn i musikken. Kan hende er det bare et blaff, men, tross alt, over halveis og km 7 er den letteste. Det vil si at det egentlig bare er 4 igjen. Fire er ingenting. Sjuern fikser alt.
- 6km - 5.20
- Drikkestasjon. Haha. Suckers Jeg har medbrakt. TG. Fire er egentlig ganske mye. Nesten halvtimen. Rundt festningen, der det blåser. Alle sorger på forskudd.
- 7km - 5.03
- Den letteste. Hui og hei. Fram med hofta. No snublings.
- 8km - 5.12
- Humøret er bedre. Syra nesten borte. Tvangsfokuserer på hvor mye brattere sistebakkene i hjemmeløypa er. Retrospektimponert over at jeg maktet å glemme at jeg som regel går opp hele hjemmebakken. Fremdeles armlengder med space rundt meg. Bølgene bakfra er nevending, men det er bare 2km igjen, og vet nå at jeg kommer til mål. Forhåndsjubel.
- 9km - 5.14
- Har havnet på en slags autopilot, hver gang jeg prøver å øke eller tukle med takta, svikter låret. Løsningen er å bare løfte beina. Ikke sparke fra. Nesten ikke lande. Fungerer sånn passelig, pga rikelig med nedoverbakker. Erfaring ruler, hadde dette vært min første sentrumstier hadde jeg gitt opp på km 1.
- 10km - 5.17
- Utelukket med brosteinsspurt. Såvidt jeg berget gjennom siste sving.
- MÅÅÅL: 53.43. 2.raskeste Sentrumsløp.
- Konklusjon 1: Litt lenger bak neste gang. Unødvendig å få selvtilliten smadret etter 200m. Ta med brostein og parkgrus i skovalget. Ikke høre på morra mi når hun sier hun skal bære ekstraklærne. Hun nektet og jeg måtte drasse rundt med ekstragensern på ryggen.
- Det blir alltid sol. Hver gang.
- Konklusjon 2: Trene mer. Ikke falle på isen. Sky alle som hoster, alltid.
- Konklusjon 3: Google tåhev og lårmuskler.
Gikk jo egentlig ganske bra!
Overdrev helt klart da jeg skrev helvetesløp.
Middagen?
New Dehlie, igjen. Indisk, for sannsynligvis, siste gang, siden vi spiser oss syke og havner til sengs, før 21, hver gang. Ble knapt plass til vin. Neste år blir det mager vegetarsuppekjøkken, eller sushi.
Andre ting?
Jo, altså, fant hverken bananer, vann eller medaljer etter målgang, måtte klatre over gjerde og spørre, for så å gå hele veien tilbake, motstrøms og pekke en gutt på ryggen før jeg fikk medaljen rundt halsen. Pluss for at han faktisk på eget initiativ la medaljen rundt halsen på alle, selv de som grådig grept etter den med hendene.
Småsur mann i Asicskassa på nummerutdelinga.
Fin farge på t-skjorta.
Null goodiebagting. 1 innkjøp - caps.
Og, ingenting med løpet å gjøre men XXL har sluttet å selge favorittsokkene mine.
Nike Drifit. Skovalg: Newton Distance 5. Og 3 bananer spist. 1 før. 2 etter.
, egentlig ikke rart at jeg nesten sprakk på indisk..
Flere som løp? Fullførte? Perset? Brøt? Snublet? Spøy? Vant?
Fun fact: Høyre/venstrefot balansen var 52L/48R. Venstre tok hele ansvaret.
