Begynnelser (2017)
- Carl Frode Tiller
Kilde: Biblioteket (lyd) +
Leser-e-eks Aschehoug
Lest av: Jan Martin Johnsen
Nominering BBP17? Shantay, you stay..
Andre bloggere: Rukla
Anita, Randi, Bjørnebok, Kleppanrova, Rose-Marie,
Btw: Ting som surrer. No Anmeldelse. Connect the dots.
Tiller har hatt flaks, like før jeg plukket opp Begynnelser, sluttet jeg med lesing og henga meg til podcastlytting. Det var ikke plass til flere historier i hodet mitt. Flaks. Siste bok lest framstår plutselig som den eneste boka jeg har lest i år og alt jeg hører, alt jeg ser, om det er humor, kultur eller hundepodcaster, smelter sammen med Begynnelser.
Kanskje ikke så rart at min maniske plan om å lytte meg gjennom alle Lørdagsrådepisoder siden 2012 sammenfaller med - depressive trønderoppvekst (mistenker at mange forfattere bruker Lørdagsrådet som plottresearch og dilemmaløser. Vigdis I'm looking at you..). Ikke rart heller at det dukker opp brukbare ting i litteratursegmentet. Hundepodcaster derimot? (å prøve å gjette seg til hva 'folk' vil).
Det eneste egentlige rare er at jeg har sluttet å lese.
Jeg har sluttet med løping også. Forfallet fanger. Alt jeg tenker på.
RuPaul says:, Reading is fundamental (og da snakker vi ikke om kanoner)
Oppsummert.
Historien:Trøndelagen: Mental helse:
Terje og Anita vokser opp med deprimert, drikkfeldig mor. Faren forlater dem. Flytting. Ungdomstida er turbulent for begge søsken. Anita søker utover mot rebelsk utagering og bitterhet, mens Terje søker inn og med tiden evner å rykke seg selv opp med rota. Forlater bygda, utdanner seg, gifter seg (Turid), får fast arbeid (kommunal miljøverner), får barn (Marit) - før han til slutt blir innhentet, overveldet å gjør ende på alt (selvmord).
Vi starter på sykehuset
Nei, dette er ingen spoiler. Selvmordet åpner historien. Terje smeller inn i et vogntog og begynnelsen blir slutten, deretter går det bare bakover, i små og store hopp, alt fra få timer til flere år. Tiller er struktur og samtidssmart og har sortert boka i omvendt rekkefølge.
Et resultat av helt vilkårlig avsnittstokking.
I Aschehougpodcasten, i samtale med Lisa Tønne, (Der mest kuriøse var at Tiller ble overlykkelig da Tønne bemerket at boka var full av svart humor. Noe Tiller påstod bare de beste leserne plukket opp. Enig?), sier han at dette er så vi istedet for å fokusere på plottet (HVA skjer) skal vie all vår tid til HVORFOR.
Det fungerer.
Selv den mest plotthungrige (meg) ble drevet inn i konsekvenser, warums og livsløp. Jeg leser som jeg skal, og elsker det. Ingen overraskelser- Jeg er Tillerfan. Elsker rytmen, kranglinga, ubehaget, mørket og tilfeldighetene. Ingen overraskelser. Alt kjent. Terje er en tillerkarakter. Han oppfører seg og tenker som en tillerkarakter. Som vil si at spriket mellom hva han tenker og hva han gjør og hva han sier er en autostrada av tapte muligheter og overanalyser.
Savner et ytre blikk på Terje, innsirklingstyle. Aner meg at han ikke er en spesielt pålitelig forteller og et aldri å lite glimt utenfra, fra Turid, eller Anita, eller enda bedre, kjæresten til mora, ville vært kjærkomment..
Slutt! Er denne bokas sekund som går, freistar, høyrar kor sant det er ...
Svømmetøyet
Som barn ble han voldsomt irritert på søster Anita når hun brøt med mønsteret og freden (forstyrret mor). Som voksen er han fremdeles like opptatt av hva andre vil/synes/gjør/forventer. Han vet, eller tror han vet hva han må gjøre/si, hva andre forventer, hva utfallet vil bli. Han ønsker å handle i beste mening, si de tingene som glatter overflata, istedet åpner han munnen, sier det motsatte, og venter på stormen.
Everybody loves a puppet(RuPaul)
Ja, også jobber han som miljøarbeider og som følger er det ganske mye om miljø og insekter og mennesket i verden. Svært aktuelt i disse miljøfornekterdager. Plassert midt i podcastbinginga, midt i dragracebesettelsen, i strømmen, i alt som bare sklir inn av mål og ut av mening. Hadde jeg vært en slik som får betalt for å lage resonnementer, finne sammenhenger og tenke litterære tanker skulle jeg nøstet sammen i vanntett teori og pyntet med stive permer,
Bryant Alan Davies, mannen bak podcasten The Joy of Serious Literature, The Internets last best hope for the cultural redemption of literary criticism. Alle Davies sitater er egenhenting skrevet ned og hentet fra Episode 8, The Genius of Decadence in the Wings of Yi Sang, og ja, eneste grunnen til at jeg begynte å høre podcasten var den pretensiøse tittelen. Jeg er svært lett å imponere. Lett å underholde. Hadde dog dumpet hele Bryant, hvis det ikke hadde vært for denne setningen:
- Recently however I finished reading with my japanese literary bookclub
(what student of serious lit, does not have a jap.lit bookclub?.. - Indeed!
Decadent: (dictionary.com)
Unrestrained or excessive self-indulgence.
- The narrator - cleary Yi Sang himself
The portrait of passivity, like I said before, living out the feeling of - fuck it nothing matters. The state of his life does not matter.. His life does not matter. His very existence is there to be squandered. With each sentence I can feel five centuries of the protestant work ethic writhing inside me in horror.
This is decadence
But what does it actually mean to be decadent as an artist? Can you really believe in the value of nothing and yet also create art and Yi Sang created alot of art. He wrote voluminously when you consider the shortness of his life. He opened and designed all those cafees. This tension left me bewildered by yi sang for a long time. Why does he write the way he writes. Why does he write so much and yet bask in the glory of his own languidness. Why not go all the way and do completely nothing? - (The Genius of Decadence The Wings of Yi Sang. Bryant Alan Davies om biografien til en koreansk forfatter jeg aldri har lest (Yi Sang). Utvider min horisont.
Decadence (dictionary.com)
moral degeneration or decay
- Vi vart ståande og snakke om kvifor folk flest ikkje var meir desillusjonerte enn dei faktisk var, korleis det var muleg å ignorere planeten som var på veg, som Malene sa. Ho snakka om korleis den enorme oppmerksemda rundt klimakrisa paradoksalt nok gjorde oss immune og fekk oss til å fortrenge det som faktisk var i ferd med å skje, og vidare om kor omstillingsdyktig mennesket var, kor fort vi vente oss til det nye klimaet. – Vi treng eit nytt språk om vi skal få folk til å forstå alvoret, sa ho. Vi når ikkje fram. - (Begynnelser 20%)
Yuko Mishami (wiki)
Var en av Japans viktigste etterkrigsforfattere. Han var mobbeoffer, homofil, politisk aktivist prøvde seg på statskupp og begikk rituelt selvmord (seppuku).
- To Mishum the pennacle of decadence isn't the despondence or the obese aristocrat, but the japanese kamakazi, the pilots who sucidally slammed their planes into american naval vessels during the last days of world war 2. Generally we think of the kamikazee as doing this because they thought that if they smashed themselves like human bombs into aircraft carrriers and battleships, they could scare the allies out of continuing the war or invading japan. But this was an rather extreme and ultimately utilitarian endeavour. But Mishuma denies this, he says that the kamikazee actually knew that their actions were futile that there was no way for the allies to stop the allies from winning. Japan was doomed and yet the sucided themselves into the decks of american ships anyway because ther ideaology, their belief in the divinity of the emperor demanded that they die. Decadence as Mishuma defines it is knowing that the world is doomed, that the acopalypse is upon you and cannot be stopped and yet acting anyway. You know that your action is futile, that your belief is futile, but you act out that belief anyway. You act on behalf of the cause, in this case die for the cause, when acting for the cause is the most useless. That to Mishumas mind is the ultimate most perfect decadence. - Alan Bryant Davies (still podcast om Yi Sang)
#teamalaskathunderfuck, noe av det beste med dragrace er
Decadence: (dictionary.com)
The act or process of falling into an inferior condition or state
- Du er ihvertfall ikkje noko misantrop......Eg vart overraska. Ikkje fordi ho knytte begrepet misantrop til meg, naturlegvis. Folk som kjente oss, hadde omtalt meg som misantrop så lenge eg kunne huske... Eg hadde til og med omtalt meg som misantrop sjølv, fleire gongar.....Eg såg spørjande på henne. – Om du hadde vore det, ville du ikkje ha jobba med det du gjer … så mykje som du gjer, sa ho. – Livet på jorda går jo vidare uansett i ei eller anna form. Med eller utan oss menneske. Så det er jo ikkje det du bekymrar deg for. Det er jo livet slik vi kjenner det, mitt og ditt liv, livet til familien din, menneskelivet, det er jo det du er redd skal forsvinne, djupast sett. Slik tenker iallfall eg.- (Begynnelser 43%)
Dekadanse: (wiki)
Begrepet dekadanse stammer fra teorien (1700s) om at et samfunn befinner seg i en nedgangstid pga. moralsk forfall.
Connect the dots?
La oss heller kalle det glimt
, eller..
Dogwalkingstream realness
Podcastforfatter Davies leste Mishamiessay og forstod Yi Sang. Jeg hørte podcast (om forfattere jeg ikke har noe kjentskap til) og tenkte på Terje. Binger DragRace og tenker på legning og Mishami, på fjorårsboka til Renberg og Kyrres Khartago. På at jeg ikke har løpt på snart 3mnd. Decay, decay, decadence. På ting som rakner. Plagiat. På å skrive/handle så vagt og sært at ingen kan kopiere, men alle kan parodiere. På Alaska Thunderfuck. Great Garlic Girls. At jeg har brukt alt for lite sminke i mitt liv.
Og på boka jeg begynte å lese i natt. En Sånn Jente. Om voldtekt i Norge.
Ingen lys i tunnelen. Misantropi indeed.
Og overindulgence. Pøse ut alt man tenker på.
Trenger noen gladbøker nå. Noen som har lest Tante Ulrikkes Vei? Mørk?
Eller har begynt på Morten Øen? Eller har ei skikkelig lykkerusbok å anbefale?
, av året selvfølgelig, på norsk.
All else er ren bonus!
Siden jeg har sluttet å lese har jeg bare 2 mål igjen for 2017.
3 norskebøker til + en hårete bio i desember.
BTW: Promote: Songwriter/tenåringsniesa har laget video...
Done!!