2017: NORSKEBØKENE 2

Once upon verdens beste kattepus. Jeg tenker du og morra di (Kåre) godter dere over at av høytpåstråsjefen Susse, som alltid hersket, alltid solte seg i glansen over å være dalens mest balanserte og veltilpassede katt, nå også har begynt å bæsje på badet og har mistet interessen for musefangst. Det krafser i veggene og Simba er overarbeidet. Det var vel din jobb og ligge på sofaen, fritatt for jaktansvar, men hils Kåre og Hårek (selv om han var mest opptatt av småfugler og ekorn) at det nå er ville tilstander i dalføret. Sønnen i huset fant ei beist av en gnager død i gangen, midt på natta, og mor sjølv har begynt å kidnappe nabokatter og slippe dem løs på loftet. Hadde det ikke vært for at det er forbudt og man trenger et kull på 11 for å finne 3 gode jegere hadde jeg ønsket meg katt til jul.. (Ikke si det til Susse og Simba). Julebrev slutt.



Før jeg tar fatt på juleboktipsene.
Jeg hadde i utgangspunktet delt opp bøkene i kategorier, på tvers av norsken. Løpebøker. Barselsbøker. Vestlandsbøker. Overgrepsbøker. Skotske menn. Jamie. Jamie. Jamie. Som alltid flinkere på ideer enn gjennomføring. Tidligere har jeg vært streng på at fokus kun på norsk samtid er en farefull litterær ferd, i år har jeg ignorert alle advarsler og kastet meg inn i en vill jakt på årets beste norske bok.

Målet er å finne 14 formidable leseropplevelser. Bøker som kan nomineres til årets Bokbloggerpris, samtidig som jeg formidlende kommer med julegavetips. Forbrukerbloggstyle.
Alt for å forsikre meg om at de beste bøkene blir pakket inn
og at feil personer ikke får feil bøker til jul.

Husk at boka du legger under juletreet fungerer som et speil inn i sjela di
Avslører hva du synes om personen som pakker opp
Og alle øvrige fordommer du måtte ha.

Planen er minst 3 innlegg til. 3 bøker pr. innlegg.
Jula kan bare komme. Nissen er norsk.
-------------------------------------------------------
Moving on.


Senteret  (2017)
 - Victoria Durnak

Kilde: Bokbloggertreffbokbordet
Nomineringsverdig? Ja.
Andre bloggere: All you need to know:
 Så mange at alt jeg skriver er overflødig.
Elisabeth, JulieE, AnnHelen, Gro, Randi, Beathe

Kategori: Barselsblues

Handler om:
Ung nybakt alenemor, med mulig fødseldepresjon, som vandrer rundt på kjøpesenter. Fordi hun ikke makter knytte seg til barnet. For å få tida til å gå. Boka teller ned fra 6mnd. Som er den tida hun har på å finne babynavn. Eple?

Hun holder familie og venner på avstand. Lyver på telefonen. Støter fra seg alle som vil ha kontakt, mens hun egler seg upassende innpå folk hun møter på senteret. Morsoppgavene, fra kjærtegn til  bleieskift går på mekanisk autopilot.

Goodreads: Ga den fire stjerner og denne kommentaren:
Litt overrasket selv, men mye å kjenne seg igjen i her. 
Unge mødre kontra den andre om gamle? Ingen fnising da..

Overraskelsen bestod hovedsaklig i at jeg trodde den skulle være mer som Barsel, som jeg fant en anelse sytete. Litt sånn casakaosrebellsk. Du vet oss, som er så craziiii at vi ikke legger vakre bilder på facebook.


Identifisering?
Jeg husker godt denne følelsen av isolering, slaps og hvordan alle andre kafeer enn Olavshallen var for trange å manøvrere. Dessuten var personalet raust og vennlig. Egne kaffejenter/gutter. Du slapp faktisk å reise deg opp for påfyll. Jeg satt blant gamle celebre singsakerdamer i timesvis. Amming og kaffedrikking. Det viktigste var at tida gikk.

Morsom? 
 Ja, faktisk. Blikket på sentergjengerne, både de som jobber og de som henger, treffer tørt, skjevt og galgensk. Svarene hun får på forumposter. Barselstreffene.

Sitat s50.
Hei igjen, sier hun.
Jeg- forklarer at Brilleland er en av favorittbutikkene mine på senteret, at de er gode på å holde det ryddig. - God belysning, nikker Jennifer.
Jeg spør hvordan hun trives på jobb (bra), hvor lenge hun har jobbet der (seks år), om hun kunne tene seg å bytte jobb (nei), hva hun synes om Herkules (nyttig), om hun har kjæreste (ja), samboer (ja), er de gift (nei).
Brødskivene er allerde fortært. -

Forbrukerblogging:
Bør leses av de som jakter på gode romaner til Bokbloggerprisen. Gravide. Barselsmødre. De som setter pris på understated ironi, sarkasme og twisted blikk på samtida. Kan pakkes inn til søstre og søskenbarn.
---------------------------------------


Livsløp  (2017)
 - Ei Bok om å Springa 
   og alt det kan føra med seg.
 - Andreas Hompland

Kilde: Lesereks. Kagge
Nomineringsverdig? For mange om beinet.
Bloggere? Leser bare skibøker.

Kategori: Joggebøker
(til tross for at Hompland påstår at ekte løpere aldri jogger).
Jeg er en storkonsument av løpe/sykkelbøker, men er dessverre ikke like flink til å skrive om dem som til å lese. Ikke et eneste innlegg er viet de månedene  jeg bare lest sykkeldopbøker, og jeg tror den eneste løpeboka, bortsett fra Born to Run, jeg har skrevet om er, Scott Jureks Eat & Run. Takket være Biosirkelen.

Goodreads:  3 stjerner og følgende kommentar:
 Kommer tilbake med firern når jeg ikke lenger er skadet og kan lese om løping som vei til lykke, visdom og skogsidyll med annet enn livslede og sykkelblues. #alternativtreningssucks.
 

Ikke bio men erkjennelseslitteratur, som høres mye finere ut enn virkelighetslitteratur.


Løpebøker har ofte 2 fellestrekk. 
De handler om spesifikke løp og serverer utfyllende løpsrapporter og (eller) de prøver å filosofisere løpingen, gjøre den til noe livsnødvendig og høybårent, samtidig som de forenkler og prøver å få det til å tro at dette er noe du også kan gjøre.  
Dette er noe du kan gjøre!

Det handler selvfølgelig om langdistanseløping.
4 x 4 kan andre, de useriøse, sprinterne, slankerne og de utålmodige holde på med. Her handler det om timer på beina. Om tanker som flyr, blod som pumper, fuglekvitter, endorfiner, meditasjon, sosial omgang, løp, fjell, asfalt. Ikke trening, bare springing.

Og skader.

Sistnevnte fordi løping er avhengighetsskapende.
Jeg legger nå ned dette som et udiskutabelt premiss. Man blir avhengig av å løpe. Man jeg klarer ikke begrense seg, blir så glad, tror man er uovervinnelig, at det bare er andre som får sår av å løpe barbeint over asfalt, at man ikke trenger hvile, at vondter går vekk og livet faller sammen når man ikke får springe så ofte man vil. Det sier seg da selv at man jeg ikke kan lese høysanger til løping når man selv har ødelagt ankelen i skogen og ikke har løpt på 3mnd, ikke får på seg tightsen og er forvist til sporadisk ellipsehumping.

Boka brakte meg fra en femmer på joggedeppskalaen til en toer.

Over til Hompland.
Andreas er sosiolog, journalist (Dagbladet, Dag&Tid, RunnersWorld) og langt fra en vanlig langdistansemosjonist. Han viste talent som ung og tok det opp igjen som voksen. Han røyker, drikker, spiller i band, arrangerer løp
og ser løping som en metafor for livet (baksida)
 - Det kan være meiningslaust, men det er no å strekke seg mot og koma gjennom -

Samtidig er han en helt ordinær løper, en av massen.
Uansett hvor god, rask, treg eller dvask du er, en løper er en løper er en løper.
Du vil løpe mer. Du må. Du trenger. Du vil snakke om det. Du overdriver.

Hard facts:
Jeg skal ikke ramse om hverken løp eller Homplands andre meritter.
Boka er kort, har stor skrift og klare overskrifter. Den tar greit for seg de fleste aspekter man opplever som lesende løpsavhengig. Dessverre er den noe svulstig. Har ikke bestemt meg for om jeg synes det er påtatt, eller om irritasjonen kommer av at jeg selv fremdeles er skadet. Selv nå, når jeg sitter og blar i den er hovedinntrykket at jeg ikke ville kommet overens med forfatteren. Irrelevant, og ihvertfall merkelig med tanke på hvor mye vi har til felles (kjærlighet til barfrost), sannsynligvis er jeg bare misunnelig på alle de kule løpene og løpefelleskapene han arrangerer/deltar på.

Sitat s.50
- Det begynte med ein ståande avtale om å springa rundt Bydgøy på lørdager klokka 3 i sommersesongen for dei som var i byen og hadde lyst på en øl på Herregårdskroa i Frognerparken etterpå. -

Forbrukerblogging:
Passer for de som trenger validering. En bekreftelse på at alle de ukentlig timene med svette og snørr er selve meningen med livet og langt fra bortkastet. Pluss de som ikke vet hva de skal kjøpe i julegave til sin løpende far. Min løpende far (1946) var mest opptatt om hvorvidt Hompland var født i 46 eller 47 (særs viktig i forhold til årsklasser/statistikk) og skulle jeg finne på å legge den under treet, gjetter jeg på at han ville oppsummert slik:  Hompland  burde trene mer styrke.
-------------------------------------------------------------------------



Det Jeg Leter Etter 
Finnes Ikke Her
 - Mari Tveita Stagrim

Kilde: Lesereks. :Kolon
Nominering? Nei.
Andre bloggere: 
Beathe, Ellikken, Åslaug,




Kategori: Bøker som er så korte at du ikke rekker føre de opp i høyremargen.

Goodreads:  Null ord. Tre stjerner.

Realness:
Det provoserer meg at det står roman på forsida.
Kun 94s med så få setninger på hver side at kortprosasamlinga til Sortland ser ut som Min Kamp 6. Det kunne stått dikt, fortellinger, noveller, glimt, blikk, alt ville passet bedre enn roman. Og alt annet ville fått meg til å fokuserer på boka istedet for egen irritasjon. Det er urettferdig. Jeg er gammel og tverr, men unnskylder meg ikke.




Elsker estetikken til :kolon.
De tjukke matte pappen gir meg umiddelbar lyst til å lese bøkene deres.

Hele side 50:
- Flaskene mot munnen, henda mot låra. En av guttene sa at jeg var for ung, at jeg bare var barnet. Jeg lå med ryggen mot han på sofaen, han holdt rundt meg, men gjorde ikke noe mer, han hadde bare hånda over midja mi, jeg husker fortsatt at han ikke tok hånda under genseren, inn i buksa, innunder trusa, bare lå tett inntil meg, holdt meg varm helt til jeg sovna. Jeg våkna av vinden som blåste, det ulte i pipa, trakk gjennom vinduene, kokka var tolv, og dere sov, det var en søt lukt av hasj i rommet. Jeg vekka deg, og du så på meg med smale øyne, jeg sa jeg måtte hjem, men du svarte ikke. -

Handler om:
Tenåringsjenter som mister hverandre da den ene havner utpå og den andre erindrer og prøver å forstå. Fortalt i korte episodiske glimt (iflg.forlaget),  Det er også noen tåkete overgrep inni der, av type, drikke alkohol hos eldre mann og sove i senga hans. Og de er veldig unge (13). Mye yngre har jeg forstått i ettertid enn jeg så for meg under lesing (16).

Ooops:
Jeg liker den bedre nå (godt), her jeg blar for sitater og hukommelseoppfriskning, enn da jeg leste (november). Den er ganske fysisk, i språket, mye dunking og knekking. Hender og hjerter.  Nærværende og ubehagelig. - kviser som banker under huden -

Passer for:
De som liker fortellende lyrikk (Urd), korte bøker og ungdomsromaner. Kan pakkes inn til de fleste tenåringer, men tror bare jentene gidder lese.
-------------------------------------------------------------

Varsko Varsko
Kun 6 dager igjen til Biosirkel. Hairy. Aper og rockere. Det er alt jeg vet. Spark i baken.  Jeg leser om mora til trommisen i Guns N Roses. Altfor mye om mora. Altfor mye om trommisen. Et bevis på at mødre ikke bør skrive bøker om sønnene sine?  
- Steven was the most handsome of the group and don't accuse me of saying that just because I'm his mom. He truly was the pick of the crop -. s149.

Dette er er forresten bøkene jeg ønsker meg til jul.
Kort liste laget på masende bestilling fra dattera.
(hvilken skal hun kjøpe?) (hvor mange har du lest?) (hva pakker du inn?)