Løvekvinnen (2006)
- Erik Fosnes Hansen
Lydbok lest av:
Erik Fosnes Hansen
, storartet opplesing.
Jeg hadde helt glemt at Fosnes Hansen eksisterte før to sammentreff gjorde at han havnet i veska. Hans nylige restaurantslakt og bibliotekets lesesirkel for februar. Sirkelen var forøvrig igår og jeg glemte den bort.
Får prøve igjen i Mars med noveller.
Tidligere leste bøker av forfatteren.
- Salme ved Reisens Slutt - , godt likt til tross for min unge alder.
- Falketårnet - , som jeg husker svært lite fra.
Historien:
Norsk småby tidlig 1900. Den gudfryktige stasjonsmesterfru Arctander faller på isen og føder for tidlig et hårete pikebarn, før hun dør. Boka følger jenta, Eva, fra fødsel til midten av tenårene. Diagnosen er iflg. wiki hypertrichosis, og etthvert sirkus eller freakshow med respekt for seg selv hadde minst et eksemplar skjeggedame eller ulvemann. Meget, meget sjeldent.
Kom nærmere. Kom nærmere.
Det er også der boka åpner
- med en kort prolog
der Eva ganske tidstypisk befinner seg blant omreisende 'sjeldenheter'
, før vi igjen rykkes tilbake til bardom og småbyoppvekst, blant gudfryktige godtfolk og besteborgere.
Apotekeren, stasjonmesterfaren, sognepresten, kordirigenten, telegrafisten, barnepiken, og alle de ekle barna. For uten store overraskelser handler det om å være anderledes, om å bære sitt lodd, og om ensomheten. Eva tilbringer storparten av tiden på sitt - værelse - der hun bedre enn alle andre, tegner, leser, tenker og etterhvert lærer seg morse. Flink, talentfull og ressurssterk. Hun begynner på skole og takler blikk og plaging med tilsynelatende ro.
Finner nye veier hjem fra skolen, forsvinner, skulker
- og gråter, men det er det ingen som kan se pga alle hårene.
. også er det vitenskapen
, bokas egentlige overgripende skurk som framhever det sære
, og freakshowene
, som her har et rosapreget sukkerfelleskap.
'Sirkusdirektøren er rettferdig og inkluderende. Deler på ære og penger. Og hans omreisende show framstår som Evas eneste reelle framtidsutsikt. Felleskap, vennskap og en karriere.
Og sirkelen er sluttet.
Det er en god historie.
Kanskje litt kort og somewhat lettvint i noen av problemstillingene, men det komme i andre rekke - for det jeg likte aller best var språket og Fosnes Hansens opplesing. Han leser med rytmisk intensjon. Det er hans fortelling, og ironi, distanse og latteringgjøring fordeles med presisjon.
Det veksles mellom 1. og 3. pers. Jeg og Hun.
Hun som forteller om Jeg. Jeg, om tillellet Hun.
Fra minnet. Opplesing fra journaler. Dagbøker.
Finstilt tempo!
Enkelte ting leser fort og ramsende, ting man ikke vil tenke på.
Lykkeligere øyeblikk dveles ved og smelter avstanden.
Jeg liker at språket er formelt og skaper en mur mellom forteller og fortelling.
- jeg som forteller min historie lett latterligjørende
så ingen skal se hvor vondt det egentlig gjør.
, et hemmelig slør på samme måte som hårlaget i ansiktet
Det var alt jeg hadde tenkt å skrive
, slenge på en link til tanum.no
, eventuelle norske bloggere/aviser: Espento, VG, Aftenposten.
, avisene kun fordi jeg ikke fant aktuelle blogger.
Helt til jeg googlet og fant følgende anmeldelse.
Hårkledd Kalkun (link)
av Øystein Vidnes
Øystein er forfatter, oversetter og er/har vært journalist/anmelder i Morgenbladet og Vagant, og for å forholde oss til kriterier vi bokbloggere alltid må stri med:
, er han cand.mag fra Bergen med mellomfag i litteratur og medievitenskap - wiki.
Han velter sin vrede over Hansen og konkluderer med følgende:
, resten får du lese selv, omtalen er like underholdende som boka, all slakt is.
- Ein treng alvorleg svekka språkleg sans og svakt utvikla litterær dømekraft for oppriktig å meine at Fosnes Hansen si bok held mål. Og det gjeld uansett kva for eit nivå ein prøver å lese på. -
Han klager på parodier, - pompøs stil, hjelpelaust språk og flatt innhald.-
, i tillegg til mislykka intesjoner og pretensjoner.
, men
Der han ser pompøst ser jeg veslevoksen nødvendig oppstylting hos ei jente som har tilbrakt hele livet sammen med voksne, lest for mange bøker og prøver å få orden på egen historie.
, og så elsker jeg det snirklete og påstått gammelmodige med teksten
, ord som efter, og uttrykk som - løs i snippen -
, og de corny ordspillene -
Han klager kort sagt på alt jeg likte - og anklager meg, derfor, 8 år før jeg leste boka, for mangel på litterær dømmekraft. Det er ikke flåsing. Ikke ironi. Han mener det sterkt og overbevisende. Han tar selvfølgelig feil, men det betyr ikke at jeg for et øyeblikk kan se bort fra autoritær tru på egen fortreffelighet og tenke over det. Han oppsummerer tross alt hele boka i dette gullkornet.
Historia fortel oss meir eller mindre at, ja, Eva ser annleis ut, med hår over heile kroppen, men elles er ho som deg og meg.
- det er helt sant og jeg skulle ønske jeg kunne oppsummert like kjapt.
Det er sunt å sette spørsmålstegn ved egen magefølelse.
Spesielt når man som meg til stadighet misliker bøker andre elsker.
Nå nylig gjaldt det De Usynlige og Fugletribunalet
, sistenevnte vant sågar P2 lytternes romanpris nylig
og kommer sikkert til å vinne hele Bokbloggerprisen.
, og trur du ikke at mens jeg satt der og googlet Vidnes
, kom jeg over denne tweeten.
- At Agnes Ravatn vann P2-lyttarane sin romanpris gjer alt anna litt lettare å halde ut. -
AHA
Jeg lider altså ikke av svekket språklig sans.
Jeg og mr. V har bare forskjellig smak.
, og muligens forskjellig syn på de vi er uenige med.
Han liker Ravatn. Jeg liker Fosnes Hansen.
Det vil si, han likte Fugletribunalet og jeg likte Løvekvinnen.
Merkelig nok likte de aller fleste begge.
Aviser og lesere hyllet Løvekvinnen i 2006
, på samme måte som Jacobsen og Ravatn hylles iår.
Adjektiv som gripende, eksotisk, fabulerende og rørende vakkert går igjen.
Der har du det jeg liker bøker med mange ord.
Han er snurt fordi Fosnes Hansen ikke levde opp til Vidnes egne antatte intensjoner og forventinger. Jeg er sur fordi Fugletribunalet ikke svarte til hypen og mine egne forventinger til lignende plott.
Skulle jeg forsvart min (av)smak like sterkt som han gjorde ville jeg sagt.
- Alle som liker De Usynlige har nær familiehistorie fra øy og havgap, og har store neser;
- Det er umulig å like Ravatn med mindre man selv skriver nynorsk og lukter fisk
Det er akkurat like sant som at alle som likte Løvekvinnen er språklig svekket.
, eller at jorda er flat og hunder klarer seg godt med 30min mosjon om dagen.
Know your writer:
Debuterte med Falketårnet i 1985
, og er storselgende, prisvinnende og feiret.
Løvekvinnen er hans foreløpig siste roman.
= wiki, for de som vil vite alt.
Og på bakgrunn av denne artikkelen, også fra 2006, om forfatteren forkledd som restaurantkritiker og blir nektet servering pga tidligere ufin oppførsel, innser jeg at min framtidige lesning av future Fosnes Hansen romaner er ufravikelig avhengig av at the two of us aldri deler ei flaske vin. Jeg dør litt hver gang jeg ser skvulping og smatting.
Tid for avslørelser:
Litterær teft eller språklig svekkelse:
Noen som leste Løvekvinnen i 2006?
Noen som kan anbefale andre EFHs?
Noen som har skjelt ut andre lesere pga motstridende meninger?
Noen som har møtt forfatteren over kjøttgrytene?, i heisen?