Yahya Yassan (2013)
- Yahya Yassan
Debut diktsamling.
Oversatt fra dansk av:
Pedro Carmona-Alvarez
Mitt bidrag i sjuende runde av
Biografisirkelen
Kategori: Crossovers
Fiksjon eller virkelighet? Who cares?!
: fra søndag:
Jeg innrømmer det med engang.
Skjemaet har sprukket. Kjørt i grøfta.
Skjært seg, og jeg har knapt lest et ord siden påminnelsesinnlegget.
103s inn i Ravharen som er knappast tredelen og den forkastes herved som crossoverbok. Ikke rettferdig ovenfor hverken bok eller sirkel at jeg skal knote innlegg om den. Det kan selvfølgelig diskuteres hvor mye mer rettferdig det er at jeg skal slå meg løs med det samme knotet på ei debutantsamling med dikt.
Ingen rim lest siden 90s. Dropp diskusjonen NÅ!
Boka er i det minste ferdiglest
, og alt er urettferdig.
-------------------------------------------------
I dag, tirsdag:
Jeg innrømmer det med engang.
Det jeg lovet om vettughet om dansk lyrikk, barnevern og gangsterpoesi var hype og overdrivelser. Jeg kan ingenting om dikt. De iambic-e pentameterne var bare lureri. Jeg blank og uvitende, og det eneste du kommer til å få ut av denne omtalen er min umiddelbare reaksjon og lesesituasjon. Det er likevel ingen grunn til panikk. Boka er allerede behørig omtalt i media.
Ingunn Økland i Aftenposten og Bjørg - bare for å nevne 2.
Et eneste googlesøk ville gi deg nok lesestoff for en måned framover.
Dikterbio
, med begge beina i wikipedia.
Hassans foreldre kom til Danmark som flyktinger fra Palestina 80s.
Han vokste opp i en innvandrerghetto i Århus, havnet på institusjon pga vold, dop og kriminalitet. Utviklet en interesser for litteratur og ble opptatt ved forfatterskole i København. Debutsamlinga, der han i capslock forteller om barndom/ungdom og kritiserer foreldregenerasjon og nærmiljø for religiøs dobbelmoral og trygdesvindling, kom i 2013.
, også har han bakgrunn fra hiphop og rap.
Mer overraskende er det at han har valgt å holde beats og poprefrenger på avstand. Jeg har fremdeles ikke bestemt meg for om et slikt format
ville berike eller ufarliggjøre.
Første gang jeg hørte om Yayhya Hassan var på litteraturhuset.
Symposiumom vilkårene for den offentlige samtalen om litteratur i Europa.
Det var november 2013 og boka var nyutgitt.
Panelets danske, Rothstein, brukte Yayhya som eksempel på hva som skjer når bakgrunnshistorien kommer først og tar større plass enn boka.
Den unge poeten hadde skapt mediahysteri pga et avisintervju om sitt krimelle ghettoliv i Århus. Resultatet ble oppstandelse i miljøet, full fokus på innvandringspolitikk, og bestselgerlyrikk
- før utgivelse
I utgangspunktet helt uavhengig av bokas kvalitet.
I mine symposiusnotater har jeg satt flere spørsmålstegn ved dette Rothstein sa om kvalitet. Er boka virkelig god? Fordi den er viktig? I tiden? Har flotte enderim? Bryr jeg meg? Ville jeg gjenkjent kvaliteten? Eller lagt merket til om den manglet? Svaret på de siste to spørsmålene er selvsagt NEI.
Jeg aner ingenting om lyrisk kvalitet.
Alt jeg kan uttale meg om er diktenes konkrete effekt på selvet.
Mitt selv. Min hjerne. Mine følelser.
Jeg lener meg på Bjørg:
Hun sier: Alt du trenger å vite om
språket, kvaliteten og hvorfor dette er ei crossoverbok.
Egentlig hadde jeg ikke trengt å skrive omtale i det hele tatt.
- Dei seinare åra har samtidslyrikken i stor grad kretsa rundt språket og kor vidt språket kan seie noko om verkelegheita. Heile siste delen av 1900-talet har det lyriske språket blitt stadig meir eksperimentelt og diktinga har blitt stadig meir innoverretta, mot individet, diktar-eget og språket. Dikta til Hassan er ikkje ei stor språkleg nyvinning. Språket han bruker er enkelt og det er brukt få verkemiddel. Med unnatak av oppløysinga av grammatiske strukturar i det siste diktet, “Langdikt”, er det lyriske språket til Hassan svært enkelt. Det har klare rytmer og innimellom spennande bokstavrim. Men i det store og det heile er det eit kvardagsnært, tilgjengeleg og nøkternt språk, med stor avstand til den eksperimentelle samtidslyrikken. Og likevel, gjennom det enkle, nøkterne og verkelegheitsnære språket, seier Yahya Hassan meir om verkelegheita enn noko anna diktsamling eg har lese, frå 2000-talet. Og dermed er diktsamlinga, med si enkelheit likevel nyskapande, fordi ho skil seg så markant frå slik eg er vant med å lese og tenke om dikt. Boka er og i eit sjangermessig grenseland, mellom kortnovella, sjølvbiografien, fragmentromanen og prosadiktet. Det at det står dikt på omslaget, gir meg som lesar bestemte forventningar til teksten. Og tekstane til Hassan framstår som nyskapande, nettopp fordi dei er så annleis enn det eg er vant med å lese, når eg les dikt. -
Hva skjedde når jeg leste?
Jo, du, all interesse i det teoretiske, i kvalitet, struktur og kontekst opphørte.
Jeg leste fra perm til perm, som hadde det vært hvilken som helst roman
, så engang til, og enda en til.
Det gikk så fort.
Om barndom, ungdom, vold, søskenbarn, dop, lovbrudd, institusjoner, sosialarbeidere, gode intensjoner, løgner, sex, vold, familie, knausgård, og en spirende forfatterkarriere.
Jeg lot meg ryste, sjokkere og berøre
Uten en eneste gang å tenke på versefot, rim, og linjeavstand.
Så er det kanskje ikke så anderledes å lese dikt enn romaner?
Så lenge historien er god.
Så lenge grunnfølelsen treffer.
Mangelen på tilhørighet.
Den universielle skammen.
Alle skammer seg - og elsker Knausgård.
(leste dere den artikkelen fra new york, der amerikanere stod i kø med stjerner i blikket.)
Mette-Marit hyllet Knausgård fordi han åpnet opp og synliggjorde skammen ved å ha en far som drakk.
Yayhya vil skrive om å være redd sin voldelige far, fordi Knaus fryktet og skrev om sin. Uten å holde tilbake. Uten omsvøp. Pappa Knausgård var død da den første Kampen kom ut. Hassans far, onkler, søskenbarn, naboer og kriminelle kontakter lever - i beste religiøse velgående. Resultatet kunne jeg med egne øyne se på Lillehammer, under litteraturfestivalen. Jeg, Yayhya og alle livvaktene på samme hotell. Jeg traff han i barkø også, men kjente han ikke igjen, purung og forkommen - sannsynligvis var jeg blendet av alle barskingene han var omgitt av - ikke Lillehammers kjekke litterater - men dansk securitas.
Poenget?
At unge Hassan, inspirert av tidenes litterære realitykonge, KarlO, skriver seg inn i selv fordomsfulle kulturkjerringhjerter. Slenger rumpa ned på benken blant de som speiler menneskets kår og deler hemningsløst av seg selv, med god litterær distanse, punchlines og et godt grep om både ironi og media.
Yayha, KarlO og Marshall.
,- will the real SlimShady please stand up.. -
Er det sant, er det sant, spør journalistene.
Æhhh, det er littartur les boka - sier Hassan.
Jeg bare tuller, you know I love you - says Slim
Det er en roman - sier Knausgård.
Det er 2014 sier jeg, ingen bryr seg om hva dere sier.
Virkeligheta er scripta
- og ingenting er sannere
- enn det skrevne ord.
Utdrag fra bokas siste dikt.
LANGDIKT.
DEN ENE DAGEN
JEG ER EN SUNN OG VELINTEGRERT DIKTER
MEG JEG SKRIVER MAIL TIL LARS SKINNEBACH
TIL PABLO LLAMBIAS TIL SIMON PASTERNAK
DEN NESTE JEG ER SIKTET FOR BILTYVERI
OG GATERAN OG INNBRUDD
MEN JEG ER TI AVHØR TIL KRIMINALOMSORGEN
TIL OVERGREPSSENTER TIL RETTEN
TIL FENGSEL TIL PSYKATER TIL PSYKOLOG
OG TIL KOMMUNE IGJEN
NOEN GANGER SIKTELSENE FRAFALLER
OG SELV OM DET ER MEG SOM STÅR BAK
MEN JEG KAN MED GOD SAMVITTIGHET
FLASHE MIN USKYLD
FOR DET ER JO SANNHET
NÅR DEM DER SOM SKRIVER EN BREV
OG SENDER DEN TIL MEG
OG MEG JEG SIER DET TIL MIN NYE VENNER
TIL JOURNALISTER JEG SIER
DET ER IKKE MEG SOM STÅR BAK
....
OG JEG SIER DET TIL GYMNASELEVER
OG TIL UNIVERSITETSSTUDENTER
OG TIL KUNSTNERENE OGSÅ
MEG JEG SIR DET TIL INTERVJUER
FRA DANMARKS RADIO
MEG JEG SNAKKER OM MARKEN OM TRÆRNE
MEG JEG SIER
DET ER ET FINT LAND
TIL SAKSBEHANDLER JEG SIER
SE NÅ HER!.........
Pic: Mogens Egelund.
Sirkeldeltakelse:
Les ei bok i riktig kategori
Skriv et blogginnlegg.
Legg igjen en link i kommentarfeltet.
Har du ikke blogg, holder det med en kommentar. NB, for å få klikkbare linker i bloggerkommentarfeltet må du trikse litt.
(kjekkere enn Strøksnes?)
---------------------------------------------
Neste kategori i biografisirkelen er:
POLITIKERE
Endelig tid for Eli Hagen.
Bloggdato er 15.august.