Midtveis i festivalen.
& jeg er stresset.
, fordi festivalen knapt har begynt og nesten er over
, fordi det er umulig å få med seg alt man vil
, umulig å ikke velge feil, umulig å ikke tenke på hva man kunne valgt istedet.
, bare for å skrive dette har jeg dumpet både Freeman(grantaredaktøren)
, og kritikerseminar om svensk arbeiderlitteratur
, vil dere lese om førstenevnte før dere sjekke Elisabeth, senere.
, neste post for meg er en debatt om høy/lav litteraturkritikk 12.45.
, jeg er ekspert på høy og lav - rett fra kritikerseminar til paradise hotel
Det gjør ikke så mye at jeg ikke får med meg arbeiderlitteraturen, selv om jeg er svak for svenskene. Kritikerseminarene i år, ihvertfall de 2 jeg har deltatt på, har vært uinspirerende. Ett var en presentasjon av ei bok som kommer, om kritikerportretter. Kritikken, eller kritikernes egen historiebok. Det hørtes forsåvidt spennende ut, men likevel overraskende med tilnærmet salgspitch på seminar.
Mest interessant: Kritikerens vilje til makt, og at dette med habilitet og rolleblanding er en svært moderne ting, og som til og med Vagant blåste av i 2003, da grep ble tatt. Hadde vi blogget i pre2000, ville alle disse integritetsdebattene vært unødvendig.
Det andre Kritikerseminaret om
Kritikk som møte mellom historier
- var ikke annet enn selvfølgeligheter i dannet språk.
Margunn Vikingstad fortalte om sitt litteratursyn, og hvordan hun med alder og erfaring mer, og mer fjernet seg fra 90talls litteraturutdannelsen basert på nykritikk og nærliesing, til fortel for sammenlikninger og kontekst. Verk lest mot verk. Bøker sammenliknet. Å kjenne kritikerens litteratursyn, hevdet hun, var viktig for leserne så de kunne se hvilken litteratur hun likte, for bedre å gjøre seg opp en mening om de selv skulle lese - eller la være.
Nyskapende tekning? Neppe.
Festivalens høydepunkt
og overraskelse for meg
har vært Beate Grimsrud.
Jeg trodde hun var vimsete, tuppete og rosa, kun basert på bildematrialet, sist jeg googlet henne, som var i forbindelse med En Dåre Fri, men hun er morsom, reflektert og fascinerende. Riktignok var seansen med Sofi Oksanen og Mette Karlsvik sær, men det var fordi Grimsrud ikke kunne engelsk, Oksanen ikke norsk, og Karlsvik ikke evnet, hverken å oversette eller skape fellesskap.
Samtalen med grønlandske Nivaq Korneliussen derimot fløyt bedre.
De snakket om å leve med, og å skrive på 2 språk. Grimsrud på svensk og norsk. Nivaq på grønlandsk og dansk. Utfordringer, berikelser og anekdoter, der konklusjonen endte på at å flere flerkulturell og/eller 2 språklig like gjerne gjorde en person halv - som dobbel, som forøvrig er et sitat fra Grimsruds Evighetsbarna.
Jeg ønsker å lese Korneliussens bok på grønlandsk.
HOMO Sapienne - om transpersoner på Grønland.
River meg i håret over umuligheten.
Andre høydepunkt:
Debattene; både den om manglende engasjement blant unge forfattere
, og den som skulle fastsette hva som gjorde en bok god.
Førstenevnte endte med å fastslå at de spennende forfatterne i 2016 er de i femtiåra, eg Knausgård og Fløgstad, mens de unge, til tross for at innadvendhet også er samfunnskritikk, har det for godt, er for ensartede og trenger et Norge i krise for å skrive forandre-verden-bøker.
, jeg så ei overskrift i avisa om at 22.juli bøker ble etterlyst, men dette var bare en bisenting fra Ingunn Økland, så vet dere det, kun ei sensasjonshungrig overskrift.
Debatt 2:
Hva er ei god bok?
Eminent ledet av Helene Uri og med respektabel bokbloggdeltakelse fra Kasiopeiia, samt Bernhard Ellefsen og Jan Kjærstad, oppsummerte, ikke overraskende at; det ikke finnes objektive kriterier, og at de meste brukte subjektive kriteriene er affekt. Bevegelse og gåsehud.
Fra et bokbloggstandpunkt er det mest bemerkelsesverdige her at Jan Kjærstad, hevdet å være skuffet over bokbloggerne, som han trodde ville være de som lyste med lommelykt inn i de mørke nisjer, på jakt etter det smale og sære, men dessverre var en ensarted gruppe som kun leste det samme som avisene (bestselgerne?), noe bokblogger Nora var svært enig i, veldig, veldig enig, og forklarte det med lesereksemplarer og bokbloggpris.
Ellefsen, bemerket at man ikke kunne forvente av ubetalte hobbybokbloggere, med få fritidstimer til rådighet at de skulle finne, gull og grønne skoger der avisene kom til kort. Dette var noe man heller burde forvente av kritikerne.
Hadde jeg vært en håndsopprekker ville jeg tørt bemerket at ja, vi leser det avisene leser, men vi leser også veldig mye annet, de ikke leser, og det er mer avvik enn fellesnevnerer i bokbloggverden.
Kjærstad nevnte også at han savnet rotete leseropplevelser i kritikken, som svar på at Ellefsens påstand om at lesing som opplevelse var rotete. Vel, Jan, rotete lesninger på nett har eksistert en stund. Du kan jo bryne deg på min lesning av Nadine Gordimer, fra 2011. Mer rot er vanskelig å oppdrive.
Tidspress
Linking, staving, redigering, utdyping og bilder kommer senere
, neste post kaller - høyt og lavt i kritikken med Lerum og Vassenden
, droppingen av Freeman og Granta var visstnok en tabbe - (sukk)