Jeg makter ikke bestemme meg for om dette skal bli eget innlegg, eller om jeg bare skal lime det inn under det forrige festivalinnlegget. Med biografisirkel coming up kan det fort bli et innlegg i uka, og det får være grenser for bloggiver.
Man skal jo ha tid til å lese bøker også.
, det 1.juni - tvangslesingshalvåret starter idag.
Det fine med festivaler er at leselysten tar seg opp, man blir rett og slett inspirert, og slettes ikke der man tror. Jeg burde ha visst det på forhånd, men det som skjedde, det som alltid skjer, er at alt jeg trodde, alt jeg hadde forberedt meg på ville bli selvskrevne høydepunkt, måtte vike.
Ting blir aldri som man tror!
Eksempler følger:
Kafeene
Husker dere hvor jeg skrøt av Cafe Stift ifjor, spesielt maten og gigaporsjonstørrelse?
Vel, Stifteierne må også ha lest innlegget, for i år var salaten så liten at den knapt hadde passert som forrett, god bevares (laks, avacado og knekkebrød), men 3 scoops og det var tomt. Muligens var det en felles festivalavgjørelse
, for greskesalaten i parken var enda mindre
, jeg anbefaler rugsprø i veska.
Svenskene:
Hadde nett lest 2 Ramqvistbøker, Alltings Början og Den Vita Staden, med det resultat at jeg var ferdig med hele Karolina og ikke gadd møte opp på et eneste arrangement
, fikk heller ikke med meg Khemiri
, ei heller Schifauer
, intervjuet av selveste Vigdis.
Rumpene
Marta Breen,Den Store Rumpefeiden (2015), som jeg har vært skeptisk til
, pga Radkaboka og Martas aversjon mot kakebaking
, viste seg å være en morsom, slagferdig aha-opplevelse
, alle vet jo at reklame dreier rundt en ekstremt seksualisert kvinnekropp
, men å få det servert på storskjerm, in your face
, får deg, fikk meg, til å innse hvor desensifisert jeg har blitt
AmerikanerneDe var det mange av.
You Too Can Have a Body Like Mine (2015)
Alexandra Kleeman, hvis debutbok, jeg helt tilfeldig hadde lest 5% av før jeg visste hun skulle til Lillehammer, er nå på 59. En skremmende visjon, som jeg mistenker ikke er fremtid, bare Amerika.
, reklame, plastikk og sult
, rett og slett ei ubehagelig urovekkende bok,
, Oryx and Crake meets Idiocracy, realitypreget og labyrintisk, og det verste er at hele persongalleriet hadde sklidd rett inn på Paradise Hotel
Frank Bill
Crimes in Southern Indiana/Donnybrook
Overraskelsen her var ikke at boka (Indiana) virket god, det visste jeg, mer alt fokuset på språk og rytme. Hadde tenkt, sikkert fordomsfullt, at tiltrekningen her var vold, fremmedgjøring og dekadent whitetrash, men samtalen dreide mer rundt valg av ord, litterær kvalitet og klassikere. Tarantino og asiatisk film.
Målet var ren vakker kampsportinspirert vold.
Har fremdeles ikke lest, men det nærmer seg.
CA Conrad, jeg hørte han leste i teltet, uten at det satte seg fast
Dinerstein, hun med Lofotenboka, unngikk jeg bevisst
Mitchell, strengt talt ikke amerikansk, men jeg møtte uansett ikke opp.
Freeman, hadde jeg på lista, misset han, twice, men kjøpte boka, på kindle.
Utdannende
Her sorteres alt som gir visdom, utvider horisonten, og forsøksvis prøver å lære meg ting jeg ikke ante jeg behøvde, ikke visste jeg trengte.
Eg, kritikerseminarer, debatter ol.
, se forrige innlegg, om engasjement, gåsehud og verk mot verk.
Rotet bort både dikt og modernismeseminaret
, rakk såvidt siste post, som var
, litt.kritikern (Fyksen), serieforfattern (Lerum) og litt.historikern (Vassenden)
, som skulle diskutere høyt og lavt innen litteraturkritikken
, eller kanskje det var høy og lav litteratur, litt forvirrende
Det ble brukt mye tid på at May Grethe Lerum, i tillegg til å være en av Norges største serieforfattere, også har jobbet 15 år som kritiker i VG, sannsynligvis, som hun selv nevnte, et alibi for underholdningslitteraturen og fordi hun allerede hadde hundretusenvis av lesere, noe de etter hennes avgang, nå endelig har fulgt opp ved å ansette en ny serieforfatter
, vår alles, Bokelskerinne, Elin Brend Bjørhei
, de er ganske smarte i VG
Lerum var klar, tydlig og konkret, de andre 2 druknet i egne ord.
Ikke rart siden dette tross alt var MGs hjemmebane. Hun kan serier, hun kan underholdning og hun satt på alle tall. Hun sa;
(merk: serie og underholdning brukes her om hverandre)
- at det eneste forutsetningen hun satte for VGjobben var at hun ikke skulle anmelde serier.
- at det ikke er serielitteraturen som truer norske smale utgivelser men oversatte løkkeskriftromaner, som i motsetning til seriene har ingen relevans for og ingenting å tilføre norsk samtid.
- at underholdningslitteraturen måtte anmeldes ut fra egne kriterier
- at det var merkelig at litt.kritikere/historikere ikke fulgte med på serier og var mer opptatt av hva folk faktisk leste, hvorfor de leste det, hvorfor kun sosiologiske undersøkelser.
- at det var stigmatiserende å både skrive og anmelde underholdningslitt, her nevnte hun blogger Line Tidemannsødelagte karriere (?), pga fokus på folkelig litteratur i tidskriftet Biblioteket. Sterke påstander.
Resultatet av både stigmatisering og mangelen på anmeldelser var at serieleserne kun hadde hverandre og internettet å forholde seg til. Noe jeg personlig tror er en berikelse for seriepublikummet. Ingen avisanmelder kommer noensinne til å lese like mange seriebøker som nisjebloggere, forumgjengere og andre fanatikere.
De finnes der ute. De er på youtube.
De er overalt. Det er en jungle
, og jeg er enig med Lerum i at interesserte trenger hjelp til å finne de gode seriene
, jeg, som ikke-serieleser, vet om kun et lys i mørket
- http://www.tonesbokside.net/
Også kranglet de litt om serielitteratur også kan klassifiseres som arbeiderlitteratur.
Underholdning:
Liv Gulbransens og Slampoesien.
Dessverre var det fullkræsj og fullthus.
Alle ville høre Liv dissekere Min Kamp 1-6 (fantastisk!!)
Nesten like mange ville få med seg Nordisk Mestermøte i Slampoesi.
Det ble altså et kompromiss, halve Liv på storskjerm, med håp om at del 2 havner på utube og sitteplasser på slammen. Jeg angrer ikke, men trives best med pose og sekk
Det ble slam på islandsk, dansk, svensk, finsk og norsk.
Synd med islandsken, det gikk fantastisk fort, kjekk gutt, herlige r-er og bar overkropp, men jeg, naturlig nok, ingenting, og som dattera sa, det kunne jo handlet om både nazisme og dyremishandling
Vinneren, hadde det vært konkurranse, og ikke oppvisning, ble, for meg:
Fredrik Høyer fra Drammen, som overbeviste med diktet, Gi Slipp
(utubelink fra Bærumbib), Liv har dessverre ikke dukket opp ennå.
Jeg overvar også Amal Aden, Merethe Lindstrøm og Tomas Espedal
, sistnevnte morsom og mest opptatt av søvn og manglende kinoerfaring.
, men det kan andre få skrive om
, alt jeg har glemt eller misforstått kan tas i kommentarfeltet
, flere bilder finnes på verdens kjedeligste instagramkonto
, jeg tror jeg må lage eget innlegg likevel, dette ble for langt.
, angrer bistert på at jeg ikke skrev kronologisk
, btw, vi fikk 24 av 63 poeng på quizen, vinnerlaget fikk 43
, årets vanskeligste bokstavoppgave - B.V - G..E.M
, årets letteste - E.H - O.S.G.S.G
Festival slutt!!