BOKBLOGGERTREFFSTREAMEN 2017

Alle bøkene jeg skulle ha med til bokbloggertreffets bokbord, før jeg ble lat, la igjen alle hardbackene, og besluttet at ingen ville ha 3.stk St.Aubyn i hulterbulter rekkefølge, selv om de resterende ligger på storytel, godt lest og allerede hørt av meg (utenom den aller siste),  til tross for at firern er 1001bok. Orket ikke bære.



Jeg har lest ALLE bøkene på bildet.
Jeg har skrevet om 2,  Charlie Chaplinog Graham Greene. Grei prosent.
5 av disse bøkene har nå fått nye hjem, som betyr at jeg allerede sirkler rundt oppdateringsknappen i påvente av omtaler. De kommer.  For er det en ting jeg vet om bloggtreff er det at lese og skrivelysten våkner. Full bloom.

Se nu bare. Allerede. 5.stk deltakere:
Marianne, Monika, Berit, Tulleruska og Elida

Sa jeg det ikke?
I helga gikk det årlige Bokbloggertreffet av stabelen.  #bokbloggertreffet2017.
3 dager til ende. Denne gangen uten prisutdeling av Bokbloggerprisen, men inkludert paraplydrinker, forlagstreff, middager og utallige diskusjoner. Times they are a'changing.  Neste år, feks, blir det Bokbloggtreff i Stavanger. Der hvor olja renner og pelikaner gir ut bøker. Ryktet sier at Knaus selv møter oss på flyplassen.  Ryktet sier også at det blåser og man kan legge igjen finkjolene hjemme.

Det er bare å glede seg!

Og hvis du lurer på noe, om prisen (spør østen), om treffet (spør vesten).
Om hva som helst bokbloggrelatert, spør facebookgruppa.

Ryktet sier at de har ansatt rekrutteringsminister der borte i vest, så her må det bestilles room and board straks, før datoen er på plass og det blir fullt i herberget.
No chances. No vacancy.


Fra søndagens #tvangslesingskafe. Det leses Nina Lykke, Lotta Elstad, Patrick O'Brian, Anne B.Ragde. Sebastian Barry, noe mannmedhettefantasy, også har jeg glemt hva både Siljene og Monika leste.


 Temaskifte.
Bloggeren byr på seg selv.

Bokbloggtreffrelevans?  OpenMic på litteraturhuset fredagkveld, der håpefulle poeter kunne åpne sjela på vidt gap foran et litterært interessert, takknemlig publikum. Pluss en stadig tilbakevendende diskusjon om det var lettere å være mor i gamle dager, eller om det er nok et eksempel på hva man i oldtiden (før 2000) ikke snakket om. Selvfølgelig med bakgrunn i årets forlagsutsolgte diktsamling Barsel  (av Kristin Storrusten).
 - ei diktsamling om å få barn og føle alle ting på en gang... (iflg. forlaget)
 - ei diktsamling som viser hva som skjer når man føder barn etter 30  (iflg.meg)

 Digresjon:
Ikke noe galt med gamle mødre, men man kan ikke underslå at dødeligheten og skjørheten er sterkere tilstede som 30+ enn da man var 22, og jeg ikke hadde flyskrekk engang. Man hadde ihvertfall ikke sure sjefer, tidsklemmer og borettslag. Brystbetennelser florerte, fordi man ennå ikke hadde sluttet å røyke på trappa (fuck mortality), men det var ikke så nøye, Anna fikset alt.  Den gang hadde guru Anna Wahlgreen ennå ikke falt from grace, og så lenge man step by steppet seg gjennom svenskerådene fødte man som seler, sov hele natta med baby på selvbetjening i senga og våknet opp slankere og mer veldreid enn før man lot seg lure til å hoppe av i svingen.

Annasway:  Kolikkbarn er barn som tror de sulter hjel, for til melka tyter ut alle kroppsåpninger, clean and repeat, skulle barnet sovne, vask med kalde vaskekluter. Må du amme på hver eneste kafe i trondheimby, do it. På bussen. I kiwikø. Do it. 

Trøsting er like teit som å tro hunder jobber for kos (tenk slike finnes).
Med barn nr.2, var det wahlgrensk fra dag 1. På dag 3 kunne vi legge bort boka.

Meen, nå er det jo ingen som trur på Anna lenger, etter det kom fram (fra datter) at hun var mer opptatt av mannfolk, sex og fyll og lot barna seile sin egen sjø. 
Det er et tap for barselsmødre.

Middag på litteraturhuset. Samtaleemne: Skank eller rødspette eller rekesalat.


Tilbake til å by på seg selv:
 Det eneste diktet jeg har skrevet i hele mitt liv, skrev jeg som studerende alenemor til 2. Forfattet til et online diktnettsted i 2001, for fullfartmoroskyld, i tilnærmet hemmelighet, dog ikke så hemmelig at det ikke dukket opp under juletreet til ekstrem familieforlystelse. Innpakket og innrammet.
Kjærlig hilsen Sister Dear.

Burde muligens kalt det Freudinas Slip  (jeg var mer enn sunt opptatt av psykoanalytisk litteraturteori). Vi hadde vårt vårt i gamle dager også. 

Diktet står i bokhylla, som en evig påminnelse.
Det skal mer til å produsere litteratur enn staving.
Kjøkkenskuffa inneholder kun døde batterier og plaster.


Picture it:  Litteraturhusets kjeller, skjerf, parykk og barn hjemme som griser med syltetøy.


Takk til alle for vellykket, underholdende og inspirerende treff!
Lover at neste innlegg handler om bøker.