11.mai har jeg blogget i fem år
, om bøker og kilometer,, 'tis no game,,
En bokblogger lever utsatt.
Ikke nok med at vi til stadighet må forsvare vår integritet, teft og bakgrunn, at vi blir plagiert, reklamemisbrukt og sammenblandet med inspiratorer og sportsfruer. Hver gang en blanktrutet rosablogger skriver en bokomtale og tabber seg ut
, er det vi som tar støyten og stempelet.
Vårens drama i bokbloggdammen
- forlagsfolk med fancy hatter og plagiat-gate.
Det er ikke nok.
Vi skal jo lese også, ikke som en vanlig avisanmelder som leser det nye, det store og det de får beskjed om. Nix, en bokblogger må lese alt.
Klassikerne. Nyutgivelsene. Prisvinnerne. Bestselgere. Sære perler.
Man må innom alle epoker, verdensdeler og sjangre. Krysse på lister og delta på lesesirkler og andre uoverkommelige utfordringer. Alvoret forringes ikke av element selvforskyld, selvpåmeldt.
Det er kun de aller smarteste blant oss som har forstått ordet nisje.
I TILLEGG har jeg hørt at noen av oss også har tidkrevende kjæledyr, et tvangsmessig forhold til kilometer, et hang til drikkfeldig samvær - og - brace yourself
- noen har til og med en utenomjobb.
Tvangslesing fører ikke automatisk til bokblogging.
Når alt er lest - skal det skrives om - med fornuft, brillianse, intelligens og litterær teft, og så unik eloquence at ingen tør kopiere, plagiere og sitere, men strømlinjeformet nok til at folk kan identifisere seg, linke, kommentere og klikke seg ut med forhøyet leselyst. Fancy font er et pluss.
For kort er useriøst. For langt er kjedelig.
For ofte er anmasende. For sjelden = glemmeboka.
Andre emner av varierende betydning: kommentering, sosialisering, lenking
, og riktige framgangsmåter for økt bloggtrafikk.
Poenget? At med mindre punktene over framstår som uoverdrevne og innlysende nødvendigheter for deg anbefaler jeg alle annen tidsbruk en bokblogging. Det er både mer penger og ære og hente blant lipgloss og cupcakes. Flytt nå. Det er mai og jeg har ikke tid til irriterer meg over halvhjertet innsats, hverken fra meg selv eller andre.
Litteraturen kaller.
I Mars/April leste jeg 14 bøker.(4 + 10)
Det er 10 mindre enn Jan/Feb, men i motsetning til de 3 fattige kryssene fra de første 24 bøkene, har jeg vært svært disiplinerte med vårlesinga.
14 bøker, 6 fjær i hatten.
2 bookerbøker. 1 nobelvinner. 2 1001 (+ 1 fra mai).
1 shortlistbok. 2 biografier. 1 essaysamling.
Hele 4 lesesirkelbøker. (grunnet dobbelkryss). Exoticakryss for Nigeria.
Jeg har lest nigeriabøker før, men det var før 2009 og bloggstart.
Tabell 2014:
Dette er vinnerbongen!
Oversikt over de opprinnelige 2014-målene.
- 3 av 10 Nobel /Booker vinnere/nominerte
- 2 av 5 nye og fjerne land.
- 14 av 23 (all time) Alice Hoffman lest (2010/2014 sammenlagt)
- 10 av 26 Michael Connelly (2012/2014 sammenlagt)
- 2 av 15 1001-Bøker lest.
- 1 av 6 litterære/kulturelle arrangement
- 0 av 10 Norske 2014-utgivelser.
- 0 av 2 Diktsamlinger lest.
- 3 av 6 Biografier
- 2 av 5 Essays/Noveller/Sakprosa
- 38 av 71 Totalt lest. (liste)
- 5 av 38 Bøker omtalt.
That's it.
På grunn av all denne eksemplariske pliktlesinga, skipper jeg både det ordinære oppsummeringsinnlegget, og sletter de øvrige planlagte samleinnleggene, både det om Vidunderbarna (Rushdie, dewitt, Krauss, Room bla.) - og de glemte påskeinnleggene - Krim til Påske (Nygårdshaug) og Krimløs Påske (eh de vidunderbarna), til fordel for en gjennomgang av:
2014s udokumenterte krysslitteratur.
Tvangsleseren bekjenner
, og krysser på lista.
The History of Love
- Nicole Krauss (2005)
Lydbok lånt på biblioteket og lest av cast.
(all honnør til mannen
som leste Leo Gursky)
1001-Kryss, og fjorårsbok
i Lines lesesirkel.
Historie.
Førkrigs-Polen. Leo skriver bok til Alma som han har elsket siden han var 10. Så blir Alma sendt til USA. Tyskland invaderer Polen og Leo flykter til skogs. Nesten 4år tar det før han oppsporer Alma. Da er hun allerede gift 2 barnsmor og velger bort Leo.
Leo vet ikke at vennen han betrodde kjærlighetsmanuskriptet til, nå død, har publisert den under sitt eget navn - på spansk.
Nåtids-NewYork:
Tenårings-Alma, oppkalt etter Leos Alma, har mistet faren sin og er hekta på villmarkslitteratur. Mora er deprimert. Broren tror han er Gud. Så kommer det et brev med løfter om tusenlapper hvis Mora vil oversette The History of Love - til engelsk. Alma goes Frida - med hjertet i hånden.
Boka starter i New York nåtid.
Leo er en gammel mann, og de første kapitlene var så fantastiske at jeg løp 5km ekstra på møllelangturen min i fryd og suspense. Jeg plumpet rett ut i mystråmyra, men det var så proaktivt og gjennomtenkt kreativt at jeg falt pladask. Hverdagssannheter. Leo som hver eneste dag passer på å bli sett. Han bestiller pizza og fomler med betalingen. River ned stativer på butikken. Krangler med kafebetjeningen. OG. Melder seg som aktmodell. Sukk. Jeg får tårer i øynene bare av å tenke på det. Kampen for å ikke bli glemt, oversett og borte. Når alle som husker fortida di er døde. Når du såvidt kommer deg opp trappa.
Nedover.
Det er sannsynligvis den veien det må gå når du starter med en mann i nittiårene. Mot død eller barndom - eller det mest forhatte (jeg er så lei) av alle litterære samtidstriks - parallellhistorier og/eller skiftenden synsvinkel.
Krauss går all in.
Synsvinkelen skifter mellom Leo, Alma og Litvinoff + kone (vennen som publiserte boka), og noen kapitler med Almas bror på slutten. Tiden skifter mellom førkrigs-polen og nåtids-newyork, samt små krigsglimt i midten. Alle feel-good elementene er på plass - selv om boka av en merkelig grunn ikke selges som feel-good. Tapte manuskripter, tapt og evig kjærlighet, old versus young, litteratur som bindekraft, død, tårer og åpen slutt.
Dvs, jeg skjønte ikke at slutten var åpen før jeg leste wiki, Der påstås det at slutten ikke nødvendigvis hintet mot død, med et opphøyet transcendent øyeblikk mellom gammel og ung. Blir ikke feel-mer-good enn dette. I min lesing var døden ugjenkallelig, men smertelig vakker. Leo og hans tappende fingre. Gursky-kapitlene knyttet meg til seg. Dessverre var resten så erketypisk at jeg endte på likegyldig.
Råd:
Les begynnelsen, hør den helst på engelsk, boka har de på biblioteket.
Kuriøst:
Jeg er overbevist om at dette er en av bøkene som inspirerte Joël Dicker til å skrive Harry Quebert. Krumspringene rundt forsvunnende manuskripter og forvirringen rundt opprinnelige forfattere, samt at de begge begtar og handler om kjærlighet - med universets største K.
The History of Love versus Det Ondes Opprinnelse.
Hvem har lest begge?
Innså plutselig at dette kommer til å bli verdens lengste blogginnlegg hvis jeg fortsetter på samme måte. Resten får hurtig behandling.
Books, Movies, Rhythm, Blues
Twenty Years of Writing
about Film and Music
- Nick Hornby (2013)
Kindleinnkjøpt essaysamling.
Jeg leser at den er del 2 av Fanmail, som bare handler om fotball og jeg har ingen planer om å lese. Derimot leste jeg en annen splitter ny Hornbysamling i Januar. Stuff I've Been Reading. Trodde jeg hadde snublet over gull, en splitter ny spree ingen hadde hørt om. Først etterpå innså jeg at det var ei samlebok.
Shakespear wrote for Money + More Baths Less Talking (med mulighet for hukommelsessvikt). Flaks for meg for jeg hadde ikke lest Shakesspear og den er umulig å få tak i til kindle, men irriterende likevel at de skal holde på med denne forvirrende sammenslåing.
Jeg elsker Hornby som essayist, og selv om han er aller best på bøker var det underholdende både om musikk, film og tv.
Det sier seg selv at dere må lese den.
En Afrikansk Barndom
- Wole Soyinka
Originaltittel: Aké. The Childhood Years.
Oversatt av: Erik Næshagen (1985)
Lest i forbindelse med runde 2 i Bjørgs Bokhyllelesing, der vi skulle inn i bokhylla og tørke støv av afrikabøker. Aké er ei kindereggbok og gir både nobelkryss, Nigeriakryss og, helt tilfeldig, biografikryss.
Skal jeg være like tvangsærlig som jeg er tvangslesende, fant jeg ikke boka i hylla, men på gulvet. Ikke hadde den ligget der lenge heller, i overkant av et år. Kjøpt på loppis i 2012. Jeg har eldre Soyinka bøker i bokhylla. The Interpreters (ulest) og Myth, Literature and the the African World (lest), begge nedstøvet og urørt siden tidlig 90s. Flisespikkeri. I dagens hoarderforvirring har jeg flere bøker på gulvet enn på veggen, ergo må gulv prioriteres og hyller ignoreres.
Wole Soyinka (f.1934) vant som første afrikaner Nobelprisen i 1986
, og skriver innen i de fleste sjangre, om politisk aktivisme, fengsling, eksil og bibliografi: =Store Norske Leksikon.
Aké er den første av fire selvbiografier
som tar for seg barndom/ungdom/studietid.
Det dreier seg altså om oppvekst, sett gjennom det uskyldige, dog meget veslevoksne barnets øyne - i utgangspunktet alt jeg er lei av.
Det er forunderlig hvor mange kvalitetsbøker som dreier seg om oppvekst.
Er det umulig å skrive framtidige klassikere med kontekst og historisk forankring uten å knytte det til åpne barnesinn?
Spontant hjertesukk, ikke svar!
Selvbiografi sier internettet, men jeg plasserer den blant de knausgårdske crossoverne. Mannen ser med barnets øyne. Språket er godt og svøpte meg i idyllisk fiksjon mer enn dystre realiteter. Er det umulig å skrive selvbiografisk uten nostalgi? Eller er det bare jeg som leser inn egne følelser, banker det inn så sterkt - at historien for seg, drukner i historien for meg?
Det er WW2 og meget fascinerende å lese om Hitler og krig fra denne sida av verden.. Wole er fire/fem, glad, eventyrlysten og ekstremt lærevillig. Han begynner på skole forut for sin tid. Far er rektor. Mor er kristen. Og det er kulturkrasj - kristendom/trad.yoruba, europa/afrika, gammelt/nytt.
Jeg liker hvordan alt blir anderledes når man leser om Afrika innenfra - kontra standard europeiske betrakninger. Eg. Little Bee og naiviteten. Uskyldigheten i Ake kommer fra alder. Det er en moderne kristen by med europeisk innflytelse. Det legges vekt på utdannelse og dannelse, samtidig som den tradisjonelle Yorubakulturen aldri er langt unna
- på den ikke like siviliserte landbygda
- hos den tradisjonelle bestefaren.
Jeg liker språket, humoren og blikket på et land/samfunn/kultur jeg vet svært lite om, men tror ikke jeg kommer til å lese de øvrige 3 biografiene
, til det brukte jeg alt for lang tid på denne.
Room (2010)
- Emma Donoghue
Lydbok fra biblioteket, lest av: cast.
Nominert til Bookerprisen i 2010
= bookerkryss.
Fortalt av femåringen Jack som er født og oppvokst i et lite rom på toppen av et hageskur. Mor ble kidnappet 7 år tidligere og Jack er født i fangenskap.
Deres eneste kontakt med omverdene er et takvindu mot månen, en gammel tv
og Old Nick som kommer om natta.
, så slipper de unna
, og må takle verden.
Etter den var ferdighørt fant jeg ut at den var inspirert av Fritzl-saken.
Ulogisk nok ble jeg provosert, det var så mye som var felles, en fiktiv stemme til det jeg hadde lest før, i avisa. Er det ingen som finner på ting selv lenger?
Er jeg aldri fornøyd?
Var det ikke akkurat dette jeg lengtet etter hos Soyinka og Krauss?
Ingen navlebeskuelse. Ingen parallellhistorier.
Ingen vidunderlige bestemødre.
- kun et stk. selvopptatt..
Medrivende.
Det er en sterk historie. Håpløs og klaustrofobisk.
Det ble bare så slitsomt med det stadige barneperspektivet. Språket, som skulle være femårstypisk og overutviklet på samme tid = fremmedord i dårlig grammatikk. Det å helet tiden vite mer enn fortelleren, lese mellom linjene og se hva som egentlig foregikk tok på. Samtidig var det befriende å slippe perspektivhoppet. Det naturlige og tidstypiske her ville vært og alternere kapitlene mellom Ma og Jack. Jeg var overbevist om at skifte ville komme og mistet konsentrasjonen av å vente.
Det er ufattelig hvor vanskelig det er å forklare ting alle tar for gitt
, og fascinerende hvor kjedelig det er å høre det forklart.
Sol? Trapper? Gress? osv.
Det er listet 4 opplesere, men umulig å finne ut hvem som leste hva.
Synd for den er godt lest - sjelden jeg har hørt en barnestemme så fri for syt
, selv når den syter. Og Ma høres autentisk livstrett ut.
Disse Øyeblikk (2013)
- Herbjørg Wassmo
Bib.lydbok lest av: Gjertrud Jynge
, kombinert med lesereks
. fra Bokbloggtreffet 2013.
Kortlistebok til Bokbloggerprisen 2013.
Jeg, som resten av Norge, har lest Tora-bøkene. På ungdomsskolen. Som gymnasiast skrev jeg det som sannsynligvis var mitt første klagende blogginnlegg - på en standard norsk prøve. Ei lang stream-of-consciousness-remse om hvorfor jeg nektet å forholde meg til bøkene og alt som var feil, med dagen, mørket og tenåringslivet persay. Tenkte ikke mer på Wassmo før alle begynte å snakke om Hundre År (2009), som jeg ikke gadd lese - og hadde ikke Disse Øyeblikk bli nominert til Bokbloggerprisen vil mitt forhold til Herbjørg stoppet der.
Det hører forresten med til historien at morra mi heller ikke likte Wassmo.
Helt til påska og hun fikk den levert som feriebok. Hun leste den ut på 3 dager, mens jeg gikk hundeturer med lydboka - og for to ikke-fans - tilbrakte vi forstyrrende mye tid med å snakke om både bok og forfatter.
Fra fortellerens seminarnotater med dikter Sara:
- La teksten legge deg ned. Helt ned.
Ordene er en hemmelighet mellom leser og tekst, og forfatteren skal holde seg vekk. En god tekst er bedre enn sin forfatter. -
Nettopp. Som jeg skulle ha sagt det selv.
Som jeg til stadighet på mitt mer klønete vis prøver å si.
Nettopp. Så takk til seminarleder dikterSara og til Herbjørg for å være en god student., og til meg selv for å være en god leser
, som kan snu på både flis og femøring.
Disse Øyeblikk er bedre enn forfatteren
, utenfor forfatteren, til tross for å handle kun om forfatteren.
Historie?
Fortellerens liv i Nord-Norge, gjennom barndom, ungdom, ekteskap og spirende forfatterkarriere. Ingen egennavn, flere pekefingre. Mannen, mora, barna og HAN. Kvinner i tida. Kunsten. Og om hvordan en sterk, urokkelig fasade. ikke forhindrer et usikkert skjelvende indre.
Jeg gjetter på at du vil like boka mer det flere av Wassmos verker du har lest på forhånd, men det er absolutt ingen forutsetning. Jeg har kun lest Tora-bøkene, uten begeistring, og hun får likevel min bokbloggerprisstemme. Best av 3
, mens jeg fremdeles gråter innvendig av at ikke Renberg er et alternativ.
Overraskelsen:
Hvor mange bøker Wassmo har utgitt mellom Dina og Hundre År.
Sniker inn ei fullført mai-bok også:
Intet Nytt fra Vestfronten
- Erich Maria Remarque (1929)
Lydbok lest av: Erik Øksnes
Originaltittel: Im Westen Nichts Neues
Oversatt av: Ragnar Kvam
1001-kryss
og maibok i Lines Lesesirkel.
,mot normalt, ute i god tid.
Historie:
Anonym soldat forteller fra livet i de tyske skyttergravene under WW1.
Mer enn det er det ikke å si. Det er brutalt og meningsløst.
Hjerteskjærende detaljer rundt hverdagsliv og større filosoferinger rundt krig og årsakssammenger.
Boka er lest inn som en filmavis fra gamledager.
Det samme lydbildet og måten å snakke på. Hver gang jeg trykket play brukte jeg noen minutter på å venne meg til det. Uvant og brakte meg seg minner om barndomstv og historietimer på barneskolen.
, selv 70s brukte filmavis i undervisningen.
Lydboka - eller ihvertfall cd-ene er spilt inn i 2004
, men det står på coveret at boka tidligere var utgitt på kassett, uten at jeg har greid å finne noe innspillingsdato. Derimot ble innleser Erik Øksnes født i 1930 og derfor velger jeg å tro - at boka høres ut som Filmavisen
- fordi det faktisk var slik ting hørtes da den ble spilt inn
- og ikke er et moderne forsøk på å fake autensistet. I made my choice.
Boka ble nyutgitt i vår og det blir spennende å se hva gyldendal gjør men lydboka, kopiering av gammel stil eller dagens standard.
På coveret
leser jeg at Remarque fikk bøkene sine brent av nazistene, måtte flykte til Sveis allerede i 1929 og endte opp som amerikansk statsborger. Han tjente som soldat ved vestfronten fra 1917-19.
Størst inntrykk?
Hvor forskjellig krigen opplevdes av de ved fronten og de der hjemme.
Maktesløsheten. Familien.
- Cora Sandel (1926)
Aprilboka i Lines 1001-sirkel.
Her skulle det stått noe ord om Cora og Alberte, men jeg er fremdeles kun på side 20, og har ikke annet å si enn at det ikke er Coras feil at jeg ikke makter holde meg våken. Hver gang jeg åpner boka blir jeg begeistret - så sovner jeg.
Skyld på bjørka!
Edit:
Oppdaget at jeg hadde glemt Midnattsbarn
, men jeg har jo uansett sverget å aldri skrive om den.
Knees and nose and nose and knees.
Bookerkryss. 1001-kryss og lesesirkelbok senere iår.
Et høydepunkt!
Dokumentasjon slutt:
Jeg er svært fornøyd med antall kryss, måtelig fornøyd med bøkene
, og mindre med at jeg ikke maktet fatte meg korthet.
Fra jeg begynte dette innlegget til idag, har vi gått fra en kontrovers til en ny:
Dagens:
Forfatter Sørensen (litteraturbloggen.no)
som er utrettelig i sine angrep på alt fra bokbransje til bokbloggere.
Jeg er enig med han i mye - men når det kommer til hans syn på bokblogger, er det bare å fnyse uforstående. Det er tross alt mer slitsomt med tvangslesing enn bokskriving, og det er like lite/mye påkrevd med forhåndskunnskaper og utdannelse hos forfattere som hos bokbloggere.
Hva var det Herbjørg/Sara sa igjen:
- Ordene er en hemmelighet mellom leser og tekst
, og forfatteren skal holde seg vekk -
, ihvertfall ikke være mer framtredende enn teksten.
Hvem skal til Lillehammer?